Det tredje møte med veggen
Ingen visste hva som foregikk, verken de nærmeste vennene eller foreldrene mine. Flere hadde mistanke om at det var noe galt, men de godtok svarene mine om at det gikk fint.
Det var ingen som var klar over hvor nærme stupet jeg var. At jeg ikke følte noen glede ved å leve lenger, at alt var mørkt og trist. At dagene kun bestod i tanker om hvor håpløs jeg var. Jeg ville ikke at noen skulle vite at sterke Marte som klarte alt, hadde gått på den berømte veggen.
Æ for ærlighet
De eneste jeg klarte å snakke med etterhvert var foreldrene mine.
Med tiden ble jeg nødt til å snakke med noen, jeg kunne ikke fortsette i samme mørke sporet. Gradvis fortalte jeg om alle de vonde tankene til mamma og pappa. Jeg gikk for den ærlige versjonen om at jeg ikke taklet presset og om alt som føltes håpløst. Jeg snakket og gråt om hverandre, om følingen da jeg våknet opp i dusjen og om den følingen hvor jeg måtte få hjelp fra en studievenninne. At jeg hver eneste dag var redd for å skuffe de, og meg selv.
Alt jeg ønsket var å fullføre studiene, og at alt skulle bli normalt igjen.
LES OGSÅ: Det er lov å møte veggen noen ganger
Behovet for hjelp
Jeg har alltid vært en person som håndterer vanskelige situasjoner på egenhånd. Jeg har fortalt om vanskelighetene i ettertid, når jeg har vært ferdig med det og har gått videre. Denne gangen fungerte det ikke. Jeg hadde behov for hjelp fra alle som var glad i meg. Jeg hadde behov for å høre at de var stolte av meg, og at det kom til å bli bedre med tiden. Behovet for å få kontroll på blodsukkeret var sterkt, og det hjalp med besøk hjemmefra. Det hjalp også å ikke være alene med alt.
LES OGSÅ: Å ta hånd om diabetesen – helt alene
Endelig mestringsfølelse
Det hjalp meg på veien til å innse at jeg måtte være ærlig med venninnene mine også. De som hadde vært så tålmodige, og ikke presset meg når jeg ikke ville snakke. En kveld tok jeg på meg joggeskoene og gikk en lang tur. For første gang på mange uker klarte jeg å holde blodsukkeret under kontroll, selv om pulsen steg og kroppen ble sliten. Det i seg selv var en mestringsfølelse på det tidspunktet.
Tilliten til andre
Samtidig ringte jeg til ei venninne som alltid stilte opp for meg, ei som godtok at jeg hadde behov for å håndtere ting på min måte. Hun presset meg aldri, og jeg forstod at jeg måtte ha tillit til henne, slik at hun kunne forstå meg bedre.
Jeg fortalte henne alt. De samme tingene jeg et par uker tidligere hadde fortalt foreldrene mine. På et tidspunkt visste jeg ikke om jeg orket å leve mer, og at jeg hadde problemer med å se lyspunkter i livet. At diabetesen hadde levd sitt eget liv en periode, og det var vanskelig å håndtere.
At jeg hadde hatt følinger som gjorde meg redd for å sovne, og ikke våkne opp igjen.
Skolen ble forbundet med noe negativt, ikke noe positivt som ville gi en bedre fremtid. Hun lyttet tålmodig mens jeg snakket i vei, når jeg gråt, gråt hun også.
LES OGSÅ: Diabetes-slitenhet – hva er det?
En enda bedre utgave av meg selv
Da jeg var ferdig med å fortelle sa hun ”Marte, jeg er så stolt av deg. Er det noen som klarer å komme seg sterkere ut av en slik situasjon, er det deg”. Det ga meg motivasjon. Jeg ville så gjerne tilbake til den personen jeg pleide å være, og jeg ønsket å bli en enda bedre utgave av meg selv. Selvfølgelig ville jeg bevise at jeg kunne bli sterkere enn noen gang etter en slik nedtur.
Det var da dette gikk opp for meg at det virkelige arbeidet startet. Jobben med å komme meg tilbake til et godt sted i livet. Jeg tok et godt tak i meg selv og brettet opp ermene.
Hvordan jeg klarte å snu tankegangen min, og dessuten få kontroll over diabetesen kan du lese om i mitt neste innlegg!
Les del én og to av dette innlegget her.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
