Det er lov til å be om hjelp!
Etter ti år med diabetes, har jeg tenkt mye tilbake på både gode og dårlige opplevelser jeg har hatt opp igjennom.
Det har vært mange episoder jeg ikke glemmer, men det er særlig én hendelse jeg liker å fortelle om. Den lærte meg at det er helt fint å være åpen om diabetes og spørre om hjelp.
En god hjelper
Min «beste» følingshistorie er ganske så søt. Januar 2011 hadde jeg hatt nesten ett års svangerskapspermisjon og det var pappaen sin tur til å være hjemme med lille Martinus. Jeg ammet fortsatt hyppig og hadde korte arbeidsdager med ammefri. Jeg kjørte til kontoret i byen hver dag, en reise som tar drøye halvtimen i rushtrafikken.
Denne morgenen var jeg som vanlig litt småstresset. Babyen skulle ammes og jeg skulle få i meg mat før avreise. Siden jeg hadde vært i permisjon i nesten ett år, var det lite rutiner i forhold til å komme seg opp og ut. Måling av blodsukker hadde jeg ikke tid til, og jeg kastet i meg mat og satte nærmest en liten dose insulin på vei ut døra.
LES OGSÅ: En reddende engel i kinosalen
Bilfast mellom tre filer
I rushtrafikken på vei inn til Oslo sentrum den mandagsmorgenen bestemte like godt bilen seg for å ”dø”. Jeg hadde akkurat kommet meg ut av Operatunellen da bilen fikk nok. Jeg ringte Viking. De varslet at det kom til å ta minst en time å komme seg dit, på grunn av rushtrafikken. Så der sto jeg, i midten av tre filer og kom meg ikke ut av bilen! Jeg ble selvsagt stresset og hadde heller ikke mat i bilen. Og verst av alt; jeg kjente blodsukkeret sank som en sten.
Jeg forsøkte å ringe en kollega for å høre om hun kunne komme med mat, men hun ville brukt minst en halvtime på å gå ned til meg. Jeg prøvde å holde meg rolig for å ikke stresse blodsukkeret ytterligere ned. Jeg satt helt i ro og tenkte på hvilke alternativer jeg hadde. På begge sidene av meg suste bilene forbi og jeg turte ikke gå ut.
LES OGSÅ: Dette bør familien din vite om blodsukkeret
Reddende engel på motorveien
Ikke lenge etter stoppet det en bil og spurte om jeg trengte hjelp. Jeg fortalte at Viking var på vei, men kanskje han hadde noe mat jeg kunne få fordi jeg hadde diabetes? Og det fikk jeg! Han hadde en matpakke og en Litago som jeg fikk! Situasjonen var reddet, selv om jeg fortsatt stod havarert mitt i rushtrafikken.
Jeg åpnet maten som var pakket inn i matpapir. Og i tillegg til brødskiver som ”reddet meg” stod det ”elsker deg” med hjerte på en av brettene på matpapiret! Det var selvsagt ikke til meg, men til mannen som reddet meg den dagen. Etter hvert som jeg fikk summet meg og blodsukkeret stabiliserte seg, ble jeg rørt over hjelpsomheten til mannen med matpakka. Og litt trist for at han aldri fikk sett den lille, fine beskjeden på innsiden av matpapiret.
Biten med matpapiret har jeg fortsatt i lommeboken min. Den minner meg på at det er mange gode hjelpere der ute, bare vi tør å spørre om hjelp!
LES OGSÅ: Alltid på blodsukkerjakt
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
