Diabetesremedier krever sin plass
Jeg tror ingen, unntatt meg selv og mannen min, vet at jeg har et eget møbel dedikert til sykdommen min.
Aldri i livet mitt hadde jeg trodd at min første leilighet, når jeg er gift, har hund og studerer som 21-åring, skulle skaffe meg en egen kommode reservert for min kroniske sykdom. Aldri i livet trodde jeg at jeg skulle få diabetes heller, før jeg ble diagnostisert som 18-åring og ikke fikk noe valg.
Men selv ikke etter diagnosen trodde jeg at sykdommen ville ta så mye plass som en hel kommode. Dessverre tar den mer plass. Den tar faktisk hele livet. Den fyller veska mi. Den er med meg overalt hvor jeg går. Den er på badet. Den er på kjøkkenet. Også når jeg har ferie, er den med. Når jeg har fri og vil slappe av, se film, ta en høneblund – den er alltid med.
Kommoden. Foto: privat
Diabetesutstyr tar plass
Det kan høres ut som jeg snakker om sykdommen diabetes. Jeg snakker faktisk ikke om den fysiske tilstanden, selv om den også vil leve så lenge jeg lever og være med meg overalt. Jeg snakker om alt utstyret som følger med. Jeg visste ikke hvor mye plass det tok før jeg flyttet ut av huset til foreldrene mine. Jeg trengte faktisk mer plass enn en veske og en eske under senga. Jeg trengte en hel, forbaska kommode. Og den kan iblant føles litt som et lagerhus.
LES OGSÅ: Humor gjør det lettere å leve med diabetes
Uendelig mange duppeditter
Jeg åpner skapdøren til møbelet mitt og ser etter det jeg trenger. Et spesielt lithiumbatteri til insulinpumpen. Jeg roter blant kanyler, insulinslanger, sprøytesett, sensorapplikatorer, esker og diabetesrelatertepapirer, kassetter, reservedeler til insulinpumpen, nåler til blodsukkerapparater, loggbøker og mer. Det er nesten ingen ende til hvor mye rart vi med diabetes må bruke. Og heldige er vi som har så mye flott utstyr til å hjelpe oss.
Foto: privat
Mitt lagerhus
Selv synes jeg det blir litt komisk. Trenger jeg et batteri, blir det som å lete etter nålen i høystakken i skapet mitt fullt av diabetesting. Jeg mister ikke følelsen av at jeg leter i et lagerhus, og det er nesten så jeg ler av meg selv oppi det hele. En egen kommode, min egen møbel, bare for meg. Bare for å holde meg frisk.
Jeg er nesten litt stolt av den fine kommoden min, selv om årsaken til at den finnes verken er noe å være stolt eller glad for. Men møbelet hjelper meg til å leve det beste livet jeg kan, og derfor er jeg uendelig takknemlig for jobben den gjør som mitt, personlige lagerhus.
LES OGSÅ: Godta at du har diabetes
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
