Alltid i forkant?

Alltid i forkant?

Kristi Herje Haga
Kristi har hatt diabetes siden 2006. Hun er mamma til to gutter – Oliver (født i 2004) og Martinus (født i 2009). Kristi er opptatt av hvordan trening og kosthold positivt påvirker hennes mestring av diabetes.
Publisert første gang: 17.11.15 14:17

Med diabetes er man nødt til å ta en del forholdsregler, og vi planlegger nok mer enn de fleste. Sykdommen er livstruende og vi er helt avhengige av insulin, og rask tilgang på mat dersom vi får føling.

Stort sett er dette en vane på lik linje som å huske nøkler eller veske. Vi gjør det på autopilot og bruker lite tid og energi på å legge til rette.

Accu-Fine vitusapotek

Blir lei

Likevel kan i alle fall jeg bli lei av å planlegge og alltid ta forholdsregler. Går jeg på impuls ut av døra, må jeg alltid passe på å ta med insulin, sprøytespisser, måleapparat og følingsmat. Det er et minimum av hva jeg må ha med. Og hvis jeg plutselig blir borte til langt på kveld, må jeg huske å ta med både måltidsinsulin og langtidsvirkende. Det har skjedd mange ganger at jeg har glemt den langtidsvirkende og må dra hjem tidligere enn jeg har lyst til. Kjipt, men jeg har absolutt ikke noe valg valg.

Full veske

Jeg må alltid passe på hva jeg har i veska av følingsmat. Jeg liker å ha med både noe som gir rask blodsukkerstigning og noe som metter. Da sier det seg selv at veska kan bli ganske full med mat! Det geniale er proteinbarer uten sukker er at de metter greit et par timer og tar liten plass. I det siste har jeg brukt daimsjokolade for å få blodsukkeret raskt opp ved veldig lavt blodsukker. Den tar også liten plass. Det viktige er å legge en ny bar eller sjokolade i veska dersom du har hatt føling. Det er det derimot ikke alltid jeg husker på.

Flink pike?

Jeg er stort sett flink til å huske å ha med meg alt jeg skal. Sjekker og dobbeltsjekker før jeg drar hjemmefra. Men av og til feiler jeg også. Her om dagen fant jeg og barna plutselig ut at vi ville dra ut og spise. Det gikk litt fort unna fordi jeg ville slippe unna den verste rushtrafikken. Men veska var med og der har jeg alt jeg trenger. Trodde jeg.

Vi satt oss ned og bestilte mat, sultne alle tre. Før maten kom skulle jeg ta frem insulin, og den hadde jeg selvsagt glemt hjemme. Vi var et godt stykke hjemmefra og det var ingen mulighet for å få tak i insulin der vi var. Derfor ble det kun noen salatblad på meg, mens barna spiste seg gode og mette. Sjelden har jeg vær så misunnelige på barna! De har stor forståelse for min sykdom og vi dro kjapt hjem etter de var ferdig med måltidet. Hjemme ventet både insulin og mat til mor.

Det er lov å bli lei

Det er ikke første gang dette skjer og det vil helt sikkert skje igjen. Noen nedturer er det når man har diabetes, og det er lov å være neffor og lei seg. Heldigvis går det raskt over for min del, selv om jeg i øyeblikket er så lei av diabetes og alt det ekstra den fører med seg.

Ofte får jeg høre at det bare er å sette sprøyter når man har diabetes. Ja, vi setter sprøyter, men det er så mye mer enn det. Det er vanskelig å forklare til andre og stort sett sier jeg ingenting når jeg får sånne kommentarer. Vi som er rammet vet best, og den tryggheten har jeg heldigvis.

CGM
0/5 (0 Reviews)
Del: