Min måler – min klippe

Min måler – min klippe

Linda Terwindt
Født i 1983 og har to barn. Linda har hatt diabetes type 1 siden 1991. Hun har to utdannelser innen helsevesenet; hjelpepleier og apotektekniker. Linda synes det er viktig å bidra til å spre riktig informasjon om diabetes

Ettersom kroppen min for noen år siden bestemte seg for at følingssymptomer var noe tull, var jeg så heldig å oppfylle kravene om å få en kontinuerlig blodsukkermåler. Jeg prøvde i forkant å øke et ellers høyt langtidsblodsukker etter råd fra lege uten hell.

I mars 2010 fikk jeg en klumpete liten dings som fortalte meg blodsukkerverdien til enhver tid. Den så ut som en forhistorisk liten sak, som lignet veldig på personsøkeren fra 90-tallet. Den pep og vibrerte når det ble høyt og lavt, og ulte noe helt forferdelig dersom jeg ikke kvitterte ut alarmen. Måleren vekte både oss og naboene om det trengtes. Til tross for at måleren hadde sine negative sider, gjorde den livet mitt så mye bedre.

Livet ble annerledes

Fordelen med måleren var at jeg faktisk kunne gå ut døren uten å være redd for å drite meg ut, eller at noe mer alvorlig skulle skje. De fleste med diabetes type 1 har vel en heller annen morsom, men skremmende, historie om noe som har hendt eller man har gjort med lavt blodsukker. Det er idet det skjer, både flaut og nedverdigende, og når man kommer til seg selv igjen leter man etter et sted å gjemme seg. Det å sitte under pulten på jobb å kaste makuleringspapir på en kollega var muligens noe som slapp å gjenta seg?

Angsten forsvant

Følingsangsten ble etter hvert mindre og hverdagen ble enklere å planlegge. Jeg kunne blant annet kjøre bil igjen når andre trafikanter var ute på veien uten å måtte ta ALLE forhåndsregler i boka – måling er selvsagt noe alle med diabetes må gjøre før man setter seg bak rattet, men å blant annet drikke en halvliter søt brus før man tar fatt bilturen “sånn i tilfelle” er jo litt utenom normalen.

Jeg har nå en nyere og mer nøyaktig måler som passer på meg og blodsukkeret mitt. Jeg er evig takknemlig for den retningen utviklingen av tekniske hjelpemidler for oss med diabetes har hatt. Måleren gjør en hverdag i småbarns-klemma levelig og tryggere for meg og den lille familien min. Uten måleren min føler jeg meg naken, redd, alene og forsvarsløs.

Viktigere enn mobilen

Rart for utenforstående å skjønne – kanskje. Men for meg er den viktigere enn alle de andre digitale duppedittene som vi bruker i hverdagen. Å ikke finne måleren min i veska eller lomma skaper en større panikkfølelse enn å ikke finne mobiltelefonen, men med den spiller kroppen min på lag med meg, hverdagen og insulinen.

For dette er måleren min – min klippe.

Nyhetsbrev
0/5 (0 Reviews)
Del: