Hvilke forventninger setter du til deg selv?
Er det flere en meg som sitter og venter på en kur? Eller er det noen som kanskje akkurat har fått diagnosen som venter på å bli frisk? Vel, jeg er og var en av dem. Er inne i mitt tredje år med diabetes type 1, og det tok relativt lang tid før jeg innså at jeg aldri kommer til å bli kvitt denne sykdommen.
Diabetes er en krevende og kompleks sykdom, hvor mye av behandlingen gjøres på egenhånd. Så, derfor lurer jeg på hva vi kan forvente? Og har vi ”lov” til å forvente noe?
Ingen klarer dette uten motivasjon
I hverdagen føler jeg at jeg er min egen lege, sykepleier, psykolog og kanskje det viktigste av alt – en motivator. Ingen klarer denne diagnosen uten motivasjon. For det meste er jeg helt rå på å motivere meg selv. Nettopp fordi forventningene til meg selv, og et perfekt blodsukker er så viktig for meg. Jeg har selvfølgelig dager hvor jeg og blodsukkeret ikke spiller på lag, hvor jeg har mest lyst til å kaste alt av medisiner og insulinpumpe ut av vinduet. Det er sjelden jeg føler at jeg har kompetanse nok til å ta på meg alle disse rollene diagnosen krever av meg.
Forventninger til meg selv
Utenom en time hos diabetessykepleier hver tredje måned, så er det jeg som planlegger dagene mine med blodsukkermålinger, insulinenheter, følinger, svingninger, søvnløse netter og måltider. Jeg kan føle at de forventningene jeg har til meg selv, som å være sterk nok til å takle det her, lære mest mulig og ha et «bra nok» blodsukker krever kanskje mer enn hva jeg har å gi. Så med alle disse rollene vi har fått utdelt med diagnosen diabetes, hvilke forventninger har dere til dere selv og de rundt dere?
Forventninger til leger og sykepleiere
Foruten om de høye forventningene til meg selv så forventer jeg ganske mye av leger og sykepleiere. Jeg forventer at de har riktig kompetanse. Siden diabetes er så individuelt og forskjellig fra person til person er jeg nødt til å stole på deres kompetanse, slik at grunnlaget blir riktig når jeg skal behandle meg selv og fylle de rollene diabetesen krever av meg. Dette handler også om trygghet, trygghet til å takle en kompleks sykdom på egenhånd.
Frustrert over de nærmeste
Jeg er svært knyttet til familien min, og mange vil nok definere meg som en familiekjær person. Mye av de utfordringene jeg møter i hverdagen er det familie og venner som hjelper meg med. De står stødig ved min side gjennom sorger og gleder. Det hender at jeg tar meg selv i å bli oppgitt eller frustrert over de som står meg nærmest. Noe jeg absolutt ikke har lov til å gjøre. For jeg vet jo at de som ikke lever med diabetes selv ikke kan vite hvordan det påvirker psyken og kroppen min.. Til tider tar jeg et upopulært valg, både for meg selv og mine nærmeste. Det kan være valg som og ikke delta på turer eller morsomme begivenheter, men som er det riktige valget for meg der og da, eller på lengre sikt. Da forventer jeg at mine nærmeste stoler på valget mitt. Jeg innser at jeg ikke kan forvente eller kreve noe av andre, men jeg håper på forståelse og respekt når jeg er åpen og forklarer hvorfor ting er som de er.
Jeg er eksperten
Jeg forventer at jeg snart kan kalle meg ekspert på min diabetes, og hvordan blodsukkeret reagerer på ulike utfordringer. Siden jeg er inne i mitt tredje år med diabetes vil jeg ikke kalle meg ”nybegynner” lenger. Etter all min erfaring i løpet av disse årene, noen gode og mange vonde, vil jeg påstå at jeg har rykket opp ett hakk. Jeg fortsetter å streve etter kunnskap og tittelen – ekspert. Jeg forventer at min motivasjon og ved hjelp av det støtteapparatet jeg har rundt meg vil gi meg riktig informasjon som jeg kan gi videre til mennesker jeg møter.
Takknemlighet
Jeg er evig takknemlig for at jeg har det teamet av støttespillere jeg har, og for at leger og sykepleiere vil arbeide med denne komplekse sykdommen. Samtidig er jeg takknemlig for at venner og familie er så forståelsesfulle og tålmodige som de er – og som takler meg når jeg går til krig mot blodsukkeret. Føler meg heldig som har min egen heiagjeng. Ordet forventninger er kanskje et negativt ladet ord, men jeg er nødt til å kreve mye av meg selv for å motivere meg selv. Jeg føler det er viktig å sette seg mål, både langsiktig og kortsiktig, men ikke ta forståelse og respekt for gitt. Vær åpen og forklar.
Hvilke forventninger/krav har dere til dere selv og de rundt dere?
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
