Da vi oppdaget min diabetes

Da vi oppdaget min diabetes

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.

Det var sommeren jeg skulle begynne i andre klasse, i 2002. Det ble raskt uro og reaksjoner da jeg, vanligvis en aktiv og glad niåring, brått ble slapp, sliten og amper, for ikke å snakke om at jeg drakk uvanlige store mengder vann og løp på do hele tiden.

Begge foreldrene mine er sykepleiere, og det tok derfor ikke lang tid før de ante at noe var i gjerdet, og også hva det kunne være. Selv husker jeg ikke mye fra akkurat denne tiden før jeg ble diagnostisert med diabetes type 1, men jeg minnes fortsatt den uendelige tørsten, og hvor vondt det var å være så forferdelig sliten. Da tilstanden min ikke bedret seg, ble det til at vi dro på sykehuset. Moren min sier at hun allerede før vi dro visste at det mest sannsynlig var diabetes jeg hadde. Ingen ble dermed overrasket da det var nettopp denne diagnosen jeg fikk.

Overgang til insulin

Blodsukkeret var skyhøyt og den eneste løsningen på det var jo å sette insulin. Å gå fra å ha en helt ”vanlig” hverdag, til å plutselig være avhengig av insulin og blodsukkermålinger, som medførte stikk i både mage, lår og fingertupper, var nok et stort sjokk for meg som niåring, og angsten for nålene sitter fortsatt friskt i minnet.

Les også: Å måle blodsukkeret ble en besettelse

Vanskelig med sprøyteskrekk

Nettopp sprøyteskrekken ble et problem. Bare det å måle blodsukkeret synes jeg i begynnelsen var vondt og skummelt, men det var ikke så mye jeg fikk gjort med det. Da legen fortalte at det også gikk an å måle i armen, ble det endelig en løsning på det. Sprøytene ble det derimot verre med.

Jeg minnes timer med godsnakking, forklaringer og lokking, men ingenting bet på. Jeg ville ikke! Tiden gikk, men sprøyteskrekken forsvant ikke, og det var en ganske tøff kamp for å få satt insulin på meg. Det var slitsomt for både meg og foreldrene mine som i mine øyne sto for dette grusomme ”ritualet”.

Les også: Vanskelig å beregne riktig insulindose til måltidene

Ingen vei utenom

Som niåring, med nyoppdaget diabetes var det selvfølgelig ikke så lett å svelge både legene og foreldrene mine sine løfter om at dette kun var for mitt eget beste, og at det ikke var noen vei utenom, insulin måtte jeg jo ha! Men, dette stoppet ikke oss, og ferie ble det på oss også den sommeren.

Vi dro på campingtur til Sverige, og det var her jeg fikk min aller første ”skikkelige” føling. Jeg minnes ennå at alt bare gikk rundt for meg. At jeg ikke helt skjønte hvor jeg var eller hva som foregikk. Det var fryktelig ubehagelig, og kan selvfølgelig være det ennå. Forskjellen nå er at jeg vet at dette er et tegn på at blodsukkeret er for lavt.

Les også: Min første føling

Mye å fordøye for mamma og pappa

Mamma har fortalt at jeg i tiden etter diagnosen ble sendt til ernæringspsykolog. Mamma følte at nå som jeg hadde fått diabetes var alt forbudt. Sukker var farlig. Dette kan jo selvfølgelig ha noe med at de selv var uvitne om sykdommen de plutselig hadde fått i fanget. Det var rett og slett mye å fordøye.

Den gyldne middelvei

Selv om de er sykepleiere begge to var jo dette nytt for dem. Frykten for å gjøre noe galt resulterte i at de ryddet ut alt som gikk under kategorien ”Nei-mat” fra både skap og kjøleskap. Heldigvis gikk det ikke lang tid før de skjønte at ingenting er svart/hvitt og at det også finnes en gylden middelvei når det kommer til diabetes.

Les også: Kosthold og diabetes

Man trenger ikke å kutte ut alt. Å spise med måte gjelder vel de uten diabetes også? Insulinsprøyter funket som sagt ikke for meg, og jeg prøvde også å bruke insuflon. Dette var heller ingen god løsning – selv om det medførte mindre stikking. Jeg husker ikke hvor lang tid det gikk, men kanskje et halvt år til ett år. Da kom endelig redningen.

Les også: Overvant skrekken – fra sprøyte til pumpe

Redningen

Insulinpumpen ble løsningen, og jeg har ikke en eneste gang vurdert å gå tilbake til noe annet! Hele hverdagen min ble forandret, og jeg kunne endelig leve uten frykt for sprøytestikkene. Selvfølgelig, litt stikking ble det uansett, men ikke hver eneste dag og ikke til hvert måltid og hver gang jeg trengte en ekstra dose med insulin. Nå var det bare å trykke på pumpa!

Tiden gikk, men sprøyteskrekken forsvant ikke, og det var en ganske tøff kamp for å få satt insulin på meg.

Dette var litt om min opplevelse av å få konstatert diabetes. Er det noen her som vil dele litt om hvordan du opplevde det?

0/5 (0 Reviews)
Del: