Tiden før diagnosen – fra en mors perspektiv #1
Mamma har vært en fantastisk støttespiller for meg i alle år. Da jeg for fem år siden fikk diagnosen var det ikke bare jeg som fikk den, men også min mor. Uansett hva det skulle være vet jeg at jeg kan spørre henne om hjelp.
I dette innlegget har jeg intervjuet henne for å høre hvordan det var i tiden frem til jeg fikk diagnosen, fra en mors perspektiv.
Du kan lese del 2 av intervjuet her.
Hvor mye viste du om diabetes type 1 før jeg fikk diagnosen?
– Da du fikk diabetes visste jeg alt for lite om sykdommen. Noe kunnskap hadde jeg, men når jeg tenker tilbake på det nå, visste jeg svært lite.
Når merket du først at noe var galt med helsen min?
– I retrospekt kan jeg forstå at du var syk en kort stund, men det eskalerte ganske kraftig de siste ukene. En dag vi øvelseskjørte husker jeg at du så veldig sliten ut. Dette var den første gangen jeg tenkte at noe ikke var helt som det skulle være.
LES OGSÅ: Livsviktig informasjon til pårørende!
Jeg har skilte foreldre og bodde annenhver uke hos hver. Min mor jobbet på skolen jeg gikk på og det er et møte på skolen hun husker tilbake til;
– Det var en av ukene før vi dro på legevakten at du bodde hos din far. Jeg møtte deg tilfeldigvis ved vannstasjonen på skolen og da kunne jeg se at du begynte å få ringer under øynene og bli uthult i ansiktet.
Hvordan var tiden før jeg fikk diagnosen for deg?
– På bare to dager, fra jeg møtte deg på skolen til du kom til meg for uken så jeg enorm forskjell. Jeg husker at jeg møtte deg i trappen hjemme. Jeg så virkelig at du var dårlig, og det var da jeg sa «noe må være galt, nå må du dra til legen».
Vi fikk egentlig en legetime den følgende mandagen, men på søndagen var jeg helt tom for energi og følte meg virkelig uvel. Vi bestemte oss da for å dra til legevakten.
– Det var en skremmende opplevelse hvor mye verre du ble på bare disse to dagene.
Kan du si noe om hvordan den søndagen jeg fikk diagnosen var?
– Jeg fikk en melding fra din far på søndag morgen om at vi måtte dra på legevakten. Vi vurderte om vi skulle ringe til sykebil, men endte opp med å kjøre selv. Jeg vet ikke hvor mye du hadde gått ned i vekt på dette tidspunktet, men det var snakk om flere kilo. Buksene passet ikke lenger og du var helt uthult i ansiktet.
Da vi var på vei til sykehuset skjønte jeg ikke hva som skjedde. Jeg fikk nesten ikke kontakt med deg, og tanken «nå mister vi deg» streifet meg. Da vi kom til legevakten så de hvor dårlig du var og sendte deg rett inn til en lege. Jeg husker godt da de kom med prøveresultatene. Legen var sikker på at vi skjønte hva som var galt, men jeg hadde overhode ingen tanker om at det var diabetes det kunne være.
LES OGSÅ: Nødplan for diabetespårørende
De spurte oss “Ja, dere skjønner vell hva det er for noe?”. Jeg hadde overhode ingen tanker om at det kunne være diabetes. Jeg tenkte at diabetes type 1 kun var noe man fikk som barn, så før du faktisk ble innlagt på sykehus hadde det ikke streifet tankene mine at det var det det kunne være. Siden du var 18 år hadde jeg ikke like mye oversikt over vanene dine, for eksempel hvor mye du drakk i tiden før du fikk diagnosen.
Etter dette ble jeg lagt inn på sykehuset for overvåking. Det var mye både for meg og mine nærmeste å ta inn over seg og lære i denne tiden. Hvordan sykehusoppholdet og tiden etter har vært for min mor kan du lese i del 2 av dette intervjuet.
Du kan lese del 2 av intervjuet her.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
