Overvant skrekken: Fra sprøyte til pumpe

Overvant skrekken: Fra sprøyte til pumpe

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.
Publisert første gang: 09.11.15 | Sist redigert: 18.03.16
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon

I de snart 11 årene jeg har hatt diabetes, har jeg prøvd ut det meste av brukerutstyr og hjelpemidler. Det har skjedd store endringer siden jeg ble diagnostisert i 2003, og takk og lov for det!

Annonse

Det hele startet med at jeg ble gitt to insulinsprøyter. En med hurtigvirkende og en med langtidsvirkende insulin. Disse skulle settes henholdsvis i magen og låret. Jeg fikk i tillegg utdelt et blodsukkerapparat som sikkert var tre ganger større enn de minste man får tak i i dag.

Redsel for sprøyter

Det å bli stukket med en sprøyte i både mage og lår flere ganger daglig ble raskt et problem for meg. Jeg var redd, lei meg og visste lite om hva som ville skje fremover. Den berømte sprøyteskrekken meldte raskt sin ankomst, og vi fant fort ut at vi måtte prøve noe annet.

Nektet å ta insulin

Jeg minnes fortsatt den dag i dag den gangen faren min kom hjem med noe som skulle gjøre sprøytestikkingen enklere; en «innskyter» som gjorde at dette skulle gå av seg selv. Som sagt var jeg livredd for å bli stukket, og følelsen av at jeg nå hadde endra mindre kontroll gjorde situasjonen enda verre. Vi ga det ett forsøk, og det ble bare med dette ene. Jeg husker fortsatt at jeg hoppet til ved smellet som fulgte med innskytingen av sprøyten. Det hele endte med et kutt på magen og en enda større angst. Dette hjelpemiddelet var med andre ord ingen suksess for verken meg eller mine foreldre. Angsten for å bli stukket vedvarte, og dette resulterte til og med i flere sykehusbesøk, da jeg nektet å ta insulin.

På vei mot noe bedre

Jeg husker ikke helt når det var, men i en kort periode gjorde vi et forsøk med en såkalt insuflon. Infusjonssettet minner mye om det tilhørende til en insulinpumpe. Insuflonen bestod av en kanyle av plastikk under huden. Denne var forlenget slik at den også lå over huden. Både utseendemessig og i bruk minnet den mye om en veneflon. Dette innebar med andre ord at jeg ikke måtte stikke meg hver gang jeg skulle ha hurtigvirkende insulin. Den langtidsvirkene måtte fortsatt settes i låret, men da bare to ganger daglig. Jeg minnes at jeg brukte insuflonen en liten stund, men var plaget over at det var vondt å sette den inn. Jeg vendte derfor tilbake til sprøytene.

Vendepunktet

Årene før det som skulle bli det store vendepunktet for meg, minnes jeg bare som daglige kamper mot foreldrene mine og diabetesen min. Jeg synes de var helt grusomme som ville utsette meg for den smerten det var å bli stukket med sprøyter. Jeg var mye sint, redd og lei meg. Men, så kom den store dagen; jeg fikk tilbud om insulinpumpe! Aldri har jeg følt en så stor lettelse! Jeg slapp nå daglige sprøytestikk, ble mye mer selvstendig og hverdagen min ble totalt forandret! Dette gjorde også at jeg etter en tid ble kvitt sprøyteskrekken. Jeg glemmer aldri stoltheten den dagen jeg satte min første insulinsprøyte. Helt selv! Selv om det skulle ta meg fire år før jeg turte det, var denne mestringsfølelsen premie nok i seg selv.

Annonse

Men, så kom den store dagen; jeg fikk tilbud om insulinpumpe! Aldri har jeg følt en så stor lettelse!

Emilie Kleven, 23

Skeptisk til innskyteren

Selv om jeg ikke lenger hadde angst for sprøyter, var jeg ennå ikke kommet så langt at jeg satte inn pumpen selv. Innsettingen av denne ble på en litt annen måte enn ved sprøyter, som jeg også hadde behov for veldig sjeldent. Jeg kviet meg fortsatt når pumpen måtte skiftes. Det at jeg ikke selv hadde kontrollen over når stikket kom var nok en avgjørende faktor. Så var det en helg vi var på et diabeteskurs. Her møtte jeg en som hadde samme pumpe som meg, men som heller ikke satte den inn selv; han brukte en slik innskyter. Jeg var naturlig nok veldig skeptisk til denne. Min tidligere erfaring med det var jo ikke akkurat positiv. Jeg bestemte meg likevel for å prøve. Neste gang jeg var til kontroll på sykehuset fikk jeg med meg en slik skyter hjem. Jeg var fortsatt skeptisk, og det hele føltes ganske skummelt. 

Følelsen av mestring

I begynnelsen måtte jeg bare vite at den var i huset, ta den frem og bare trykke på den. Å komme helt i mål var en gradvis prosess. Etter hvert prøvde jeg å ha den plassert på huden og trykke, da uten nål. Dette var skummelt nok i seg selv, men nå var jeg ett skritt nærmere. Akkurat som da jeg satte min første insulinsprøyte, var dette også en stor begivenhet. Da jeg endelig turte å trykke på knappen, med nålen i, følte jeg en enorm lettelse og mestring. Jeg var ikke lenger avhengig av å ha noen i nærheten som kunne hjelpe meg med pumpen. Endelig kunne jeg dra hvor jeg ville og så lenge jeg ville. Å føle at jeg fikk kontrollen over min diabetes, gjorde også at jeg fikk kontrollen over mitt eget liv.

Dagens situasjon

Når jeg trodde at toppen var nådd, skulle det vise seg at ting kunne bli enda bedre. I dag sitter jeg her med en insulinpumpe som er uten slange, har boluskalkulator og integrert blodsukkerapparat. I tillegg er jeg så heldig å ha en sensor som måler blodsukkeret mitt kontinuerlig. Jeg er selvstendig, trygg og absolutt kurert for sprøyteskrekken. Selv om jeg ble diagnostisert med diabetes i moderne tid og utviklingen hadde kommet langt allerede da, er det skjedd mye siden den gang. Jeg er spent på hva fremtiden vil bringe. Om ikke en kur, er mitt største ønske et apparat som både setter insulin og måler blodsukker for egen maskin. Det hadde vært noe, det!

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: