Selvstendighet er den største gaven

Selvstendighet er den største gaven

Marte Haaje Jacobsen
Født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan. Utdannet jurist, og lidenskapelig opptatt av å reise.
Publisert første gang: 17.09.15 | Sist redigert: 18.03.16
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon

Det var vinter, og kulden føltes bitende i de rosa kinnene som så vidt syntes mellom skjerf og lue. Den røde vinterdressen var stor og tung. Cherroxene var festet i dressen med gummistrikker under foten. Det var vanskelig å få av seg alle plaggene. Behovet for toalettbesøk kom alltid akutt, og redselen for ikke å få av klærne raskt nok var kjent. En av barnehagetantene kom alltid til unnsetning, og uhellet ble unngått nok en gang. Lignende tilfeller forekom stadig hyppigere hjemme også. Behovet for å gå på toalettet var sterkt, særlig om natten. Ofte ble det oppdaget for sent, og uhellet inntraff rett på innsiden baderomsdøren.

Annonse

Foreldrene tenkte hun var lat

Sykdommen skulle ikke hindre meg i noe som helst, og familien fortsatte som de alltid hadde pleid, bare med litt mer planlegging. Her fra en hyttetur i fjellet mens jeg står langrenn.

Sykdommen skulle ikke hindre meg i noe som helst, og familien fortsatte som de alltid hadde pleid, bare med litt mer planlegging. Her fra en hyttetur i fjellet mens jeg står langrenn.

Parallelt med energitapet kom tørsten. Oftere og sterkere enn før. I tillegg merket foreldrene store endringer i oppførselen til barnet. Hun var trøtt på vei til barnehagen, og trøtt da hun kom hjem. Da nabobarna ville leke, ville hun helst bare være inne. Foreldrene tenkte hun kanskje rett og slett bare var litt lat. Da matlysten også begynte å forsvinne, ble foreldrene bekymret.

Legen himlet med øynene

Moren gikk på kveldsundervisning for å bli helsefagarbeider. Da læreren tok for seg diabetes og sykdommens symptomer forsto hun at datteren måtte være alvorlig syk. På sønnens legetime dagen etter, troppet moren opp med to barn. Datteren trengte også en undersøkelse. ”Du må måle blodsukkeret hennes. Vi er sikre på at hun har fått diabetes”. Legen så på moren og himlet med øynene. Deretter tittet han på jenta, hun så jo ikke syk ut. Hun var verken mager eller blek, og svarte godt og kvikt på spørsmålene hun ble stilt. Moren ga seg ikke og fikk viljen sin. Et friskt menneske skal ideelt ha et blodsukker som ligger mellom 4-6 (kilde: ungdiabetes.no). Legen målte jentas blodsukker til 22,1. Han fikk nesten sjokk, og ba ydmykt om unnskyldning.

Bukspyttkjertelen ble tegnet som en banan

Annonse

Få timer senere troppet jenta og moren opp på Fredrikstad sykehus med den vissheten om at livet var fra nå av alltid forandret. På sykehuset bodde de i syv dager, mens de begge fikk opplæring i hvordan et liv med diabetes utspiller seg. Jenta fikk en insulinsprøyte og blodsukkeret la seg normalt rundt 5-6. Sykepleierne tegnet, fortalte og lekte med henne for å få henne til å forstå. Bukspyttkjertelen ble tegnet som en banan. Den var syk, og ville bli sykere med årene. Hun lærte at insulinet ville hjelpe bukspyttkjertelen med å føle seg bedre, selv om den aldri ville bli helt frisk.

En levende nålepute

Faren kom hjem fra jobbreise med den fineste gaven.  Han syntes så synd på jenta si at han lot henne stikke han med en engangssprøyte fylt med saltvann. Han synes det var det minste han kunne gjøre – hun hadde jo blitt brukt som nålepute i flere dager. Han angret fælt da han så jenta smile tilfreds mens hun stakk den i overarmen hans og vred den rundt med den største makt. Men faren bare smilte, og sa at hun var flink.

Takk til ærlige og rolige foreldre

Første sydentur med bestemor og bestefar etter diagnostisert. Husker jeg syns det var stas å få spise en ekstra is hver dag, for å holde blodsukkeret oppe, etter all aktivitet i vannet hele dagen.

Første sydentur med bestemor og bestefar etter diagnosen. Jeg synes det var stas å få spise en ekstra is hver dag for å holde blodsukkeret oppe, etter aktivitet i vannet hele dagen.

Jenta var bare fire år og seks måneder gammel, men hun forsto likevel alvoret av det som skjedde med kroppen hennes. Hun så bekymrede foreldre, men aldri redsel. Takket være rolige, åpne og ærlige foreldre kunne jenta selv føle seg trygg i den nye og ukjente livssituasjonen. Hun forstod at hun ikke kunne få sjokolade når hun ville, og at hun måtte sette sprøyter når det var behov. Det var greit.

Beundret pågangsmotet

Dagen etter innleggelsen besøkte moren og jenta sykehuskiosken. De skulle kjøpe blader for å få tiden på sykehuset til å gå litt fortere. Damen i kiosken ryddet i hyllen med smågodt, og rakk ut noen smaksprøver til jenta. Jentas respons var noe veslevoksent ”Jeg kan ikke spise godter, for jeg har fått diabetes!”. Moren var stolt. Legene og sykepleierne beundret pågangsmotet hennes, og fortalte at hun var sterk. Foreldrene fikk også skryt for å ha tolket symptomene så raskt, og at jenta derfor hadde sluppet å bli alvorlig syk før hun ble diagnostisert.

”Hvis den jentungen der kan klare det, så skal i det minste jeg klare det”

Pågangsmotet, tryggheten og selvstendigheten fikk jenta fra foreldrene. Disse egenskapene kom tydelig frem da hun var på kontroll på sykehuset et par år senere.

Da jenta og moren kom inn sykehusgangen hørte de diabetessykepleieren rope: ”Marte, kom hit!”. I rommet satt en jente på rundt 15 år. Hun hadde akkurat blitt diagnostisert med diabetes type 1, og var veldig lei seg. Sykepleieren ba Marte fortelle hvordan hun opplevde å være syk, noe hun gjorde med den største glede. Hun viste at hun både kunne måle blodsukkeret og sette sprøyter. Og det i en alder av seks år! Tenåringens respons var kvikk: ”Dersom den jentungen der kan klare det, så skal i det minste jeg klare det!”.

Takknemlig

I dag ser jeg tilbake på da jeg ble syk med takknemlighet. Ikke for at jeg ble syk, men fordi foreldrene mine alltid har vært ærlige med meg. De fortalte meg hvordan ting ville bli, og de behandlet meg hele tiden som om jeg var gammel nok til å forstå. Selv om jeg bare var ei lita barnehagejente.

Den største gaven foreldrene kan gi

Alle familier opplever det å få et kronisk sykt barn forskjellig. Det er redsel og skuffelser, frustrasjon og sinte følelser. Ved å dele min historie vil jeg få frem trygghet og ærlighet fra foreldre er utrolig viktig. Det hjelper barnet med å forstå at diagnosen faktisk ikke er skummel – at det er noe de kan mestre. Spesielt er det viktig at barnet skal få lov til å prøve og feile, slik at det blir selvstendig.

Den største gaven en forelder kan gi barnet sitt er å lære det opp til å bli selvstendig, særlig i tilfeller der det er kronisk sykt.

 

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: