– Jeg trodde aldri det skulle skje meg – Da jeg fikk diabetes del #1
Første gang med diabetes, del 1
Samlet sett i Norge er vi ca 218.000 som lever med diabetes (og er behandlet med enten medisiner eller kost), men noen beregninger viser at det kan være mellom 50-100 personer med ukjent diabetes for hver 100 som har kjent diabetes. Tallene kan altså være det dobbelte! Jeg var frem til en torsdag i mars 2015 en av dem som hadde fått diabetes uten å vite om det, og dette er min historie og mine tanker!
Jeg er jo egentlig utdannet hjelpepleier og har jobbet en del år innenfor litt forskjellige ting i helse/omsorgssektoren. Jeg har gjennom årene vært i kontakt med mange som har diabetes. For eksempel hadde jeg mye om det på skolen og følte vel egentlig meg ganske trygg på kunnskapene mine. Problemet var aldri å kartlegge at andre hadde diabetes, men det var vanskelig å ha selvinnsikt nok til å forstå at en selv satt i situasjonen. Trolig tør man heller ikke tenke i de baner. Jeg har alltid vært noen kilo ”for tung”. Det siste året har jeg også hatt perioder hvor jeg har vært veldig tørst, og i tillegg har besøkt toalettet 7-8 ganger om dagen og synet mitt hadde forandret seg. Brillene var liksom plutselig enten for sterke eller for svake, og dette svingte.
Sjokket
Likevel var jeg lykkelig uvitende da jeg ankom på en helsekontroll i mars i år. De skulle blant annet måle fastende blodsukker og sukker i urinen. Jeg sier lykkelig uvitende, for uten forvarsel fikk jeg beskjed om at det fastende blodsukkeret mitt lå på 11,5 og jeg hadde 4+ i utslag på sukker i urinen. Sistnevnte er jo faktisk maksgrensen for urinsticks-prøver. Jeg sier lykkelig uvitende, fordi jeg har aldri tenkt i de baner at jeg i det hele tatt kunne fått diabetes. Jeg er jo bare 29 år! Sant nok har jeg hatt fire besteforeldre med diabetes, så det lå vel til rette i genene.
Gråt for første gang på lenge
For første gang på veldig lenge gråt jeg. Jeg sleit med å holde hodet kaldt og tenke logisk. Da jeg var hos sykepleieren fikk jeg bare med meg bruddstykker av det hun sa. Hun bablet om at jeg måtte komme meg til fastlegen for å få sjekket ut dette før det gikk lengre, resten sitter bare uklart i minnet. På det tidspunktet raste tusen spørsmål gjennom hodet mitt. Hva pokker’n skulle jeg gjøre nå? Betydde dette et liv på insulin med 5 x daglige blodsukkermålinger? Skulle jeg bare spise havregrøt? Bare grønnsaker og ikke noe mer øl? Kom jeg til å ende opp som blind og med amputerte bein? Miste følsomheten i hendene mine? Hva kom samboeren min til å si? Hva ville familie, venner og kolleger si? Og sist men ikke minst; hvorfor akkurat meg?
Les hvordan @diabetesabbe brukte sosiale medier til å takle diabetesen. Klikk her!
Prøvde å overbevise meg selv
Etter en liten stund fikk jeg samlet meg litt sammen. Jeg måtte ringe samboeren min og forklare hva lege og sykepleier hadde sagt. Jeg var nervøs for å si det, men fikk bare masse støtte og gode ord tilbake. Dette roet meg ned nok til at jeg turte å ringe fastlegen min for å bestille time. Jeg fikk tid mandagen etter, men det ble fire utrolig tunge og vanskelige dager. Jeg følte nesten jeg gikk å venta på en dødsdom over den helga. På dette tidspunktet betød det å få diabetes at jeg ble utelukket for ganske mange muligheter. Jeg tenkte på valg av yrkesvei, og at det nå ikke var så lett å bytte beite hvis jeg ønsket det. Diabetes utelukker en del av jobbene, og man står i fare for å miste førerkortet. Som et siste håp prøvde jeg hele tiden å overbevise meg selv om at jeg antageligvis hadde spist veldig noe spesielt dagen før denne helsesjekken. At det var det som gjorde utslaget og at det forhåpentligvis ikke var noe.
Den første legetimen
Sannheten skulle komme for en dag mandag morgen, kl 0900. Jeg troppet opp på legekontoret. Først måtte jeg innom laboratoriet for å ta blodprøver, og den samme urinprøven jeg tok før helgen. Forskjellen nå var at de målte både fastende blodsukker og langtidsblodsukkeret mitt – som sier noe om “tingenes tilstand” de siste 6-8 ukene før prøven ble tatt.
Jeg fikk ikke noe resultat før jeg kom inn til legen, men håpet på det beste. Igjen fikk jeg et stort slag i trynet. Legen fortalte at mitt fastende blodsukker fortsatt lå på 11,5 mmol, og det samme gjorde langtidsblodsukkeret mitt. En normal fastende ligger til sammenligning på rundt 5mmol.
Dårlig oppfølging av lege
Av legen fikk jeg bare en resept på en ganske stor dose metformin, et blodsukkerapparat, en beskjed om at jeg måtte ta frem sykkelen oftere og ny legetime en måned senere. Noe mer oppfølging eller info fikk jeg ikke, og jeg følte meg der og da utrolig liten og spak. Samtidig er jeg kanskje bygd sånn at når jeg møter motgang, så tennes det en liten gnist i meg. En liten gnist som sier at jeg ikke skal gi opp riktig enda, som ber meg pushe enda litt til. Som får meg til å bite tenna sammen og gjøre det beste ut av situasjonen.
Vil du lese videre om André sin historie om å få diabetes? Del 2 og 3 er nå også publisert. Du kan også følge med på Facebook for å få oppdateringer fra André og andre av våre bidragsytere.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
