Hva trigger mitt høye blodsukker? – Da jeg fikk diabetes del #3
Himmelen har blitt litt grå. Siden forrige gang har jeg ikke vært mindre enn to ganger hos diabetessykepleieren min – noe jeg føler har satt meg tilbake flere hakk. Men først: Jeg vil takke for engasjement og støtteerklæringer i kommentarfeltene – det varmer.
Medisin med uheldige bivirkninger
For en uke siden hos diabetessykepleieren min for første gang.
Der ble jeg møtt av ei veldig hyggelig, snill og forståelsesfull dame, la os kalle henne «Maria». Maria er en del av det første kullet med sykepleiere som har videreutdannet seg innen diabetes. Hun har med andre ord mye erfaring og kunnskap!
Noen uker før jeg møtte Maria var jeg hos fastlegen min. Der ble jeg satt på en annen medisin enn den jeg først gikk på som ga meg en hel del bivirkninger. Denne gangen var det snakk om en ny kombinasjonsmedisin som skulle være mer effektiv, og gi meg mindre bivirkninger. Problemet med den nye medisinen er at den inneholder samme virkestoff som den første typen jeg fikk. Les mer om André sin historie, og hans første erfaring med diabetesmedisinen her: del 1, del 2.
Som jeg skrev i forrige innlegg fikk jeg beskjed av Maria at jeg aldri skulle begynt rett på tre tabletter daglig uten noen opptrapping. Jeg skulle forsøke å gå ned til én tablett om dagen av den nye medisinen, da disse også ga meg en del bivirkninger.
André var hos legen og to en blodprøve som kalles “Anti-GAD”. Denne påviser om kroppen har noen antistoffer som bare finnes ved T2/LADA, altså «livsstilsdiabetes».
Første time hos diabetessykepleieren
Den første timen hos diabetessykepleieren bestod i å få svar på blodprøver jeg tok noen uker før, samt en prat om medisiner, mat og trening. De tok bl.a. en blodprøve som kalles “Anti-GAD”. Denne påviser om kroppen har noen antistoffer som bare finnes ved T2/LADA, altså «livsstilsdiabetes». Anti-GAD var negative. Jeg har altså fått type 2 diabetes. Det var tøft å se det svart på hvitt. Som 29-åring er det ikke en spesielt hyggelig beskjed å få – «livsstilsdiabetes» – i en så ung alder?! At jeg selv har«skyld» er det vanskelig å svelge, samtidig var det i mitt tilfelle kanskje bare et spørsmål om tid? Alle mine fire besteforeldre har hatt diabetes type 2. Testene kunne også vise at langtidsblodsukkeret mitt lå på 6,1 (som visstnok er veldig bra – men mer om det etterpå).
Jeg forteller at jeg fortsatt sliter meg magen, noe jeg har gjort siden jeg først ble satt på medisiner i begynnelsen av mars. Maria foreslår at jeg skal gå tilbake til én tablett av de første medisinene jeg gikk på. Hun tipset også om at jeg skulle forsøke å ta de på litt forskjellige tider, og prøve med og uten mat for å se hvordan dette gikk. Jeg fikk ny time to uker etter.
Ny oppfølging
Denne gangen hadde Maria bare satt opp et kvarter til en samtale der vi skulle snakke om hvordan ting hadde vært den siste tiden. Jeg vet ikke helt om forslaget om bare én tablett om dagen var det riktige; for det første har jeg hatt høyere blodsukker både fastende óg to timer etter mat (har vært påpasselig med å måle to ganger daglig – fastende på morgenen, og to timer etter middag – siden første time, for å få litt større grunnlag for diskusjoner). Magen er jeg fortsatt veldig plaget med.
Da jeg fortalte Maria om dette mente hun det kunne ligge noe annet bak mageplagene, enn medisinene. Jeg skjønte raskt hva hun siktet til. Maria mente jeg burde få gjort en koloskopi for å utelukke eventuelle andre årsaker. Jeg nektet. Plent. Jeg er ikke interessert i og måtte gå igjennom en såpass ubehagelig og vond undersøkelse, hvis det ikke er absolutt nødvendig! Jeg fikk beskjed om å droppe alle medisiner, leve mest mulig normalt (mtp. mat og aktivitet), og måle med videre to ganger om dagen. Jeg skulle tilbake til legen etter en måned for å se hvordan det fungerte.
Ikke særlig glad
Der og da kjente jeg en blanding av sinne, maktesløshet og irritasjon vokste inne i meg, men jeg sa ikke noe til Maria. Jeg har jo som et (foreløpig) hårete og litt vanskelig oppnåelig mål at jeg etterhvert skal klare og kvitte meg med medisinene. Om ikke fullstendig, så semi-permanent. Og i hvert fall utsette andre medisiner til jeg blir eldre! Der jeg er nå, tror jeg ikke at jeg er der jeg bør være. At det fastende blodsukkeret mitt ligger og vipper rundt 10, og etter mat på 14-17 mmol, gjør at jeg ikke tror kroppen min er moden for å kutte ut den hjelpen medisinene gir helt enda. På den andre siden kan jeg ikke gå med løs mage hver dag, hele uka. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg noen dager faktisk dropper medisinene mine, fordi jeg rett og slett ikke orker en hel dag med mer magetrøbbel.
Har du lyst til å lese del 2 av André sin tekst? Klikk her!
Selv om langtidsblodsukkeret mitt er vel og bra på 6.1, viser ikke disse prøvene de daglige svigningene kroppen min går igjennom. En berg-og-dalbane er ingenting i forhold. Prøven viser heller ikke hvor dårlig jeg føler meg når bloduskkeret mitt stiger, hvor vondt i hodet jeg får, hvor tørre øynene mine er. Det er det jeg – og bare jeg – som føler på og må leve med. Dette er heller ikke noe jeg får formidlet på noen annen måte enn å fortelle det. Det jeg fortsatt sliter med (og som trolig vil være en utfordring i lang tid), er å finne ut hva som trigger at jeg får så høyt blodsukker. Noe vet jeg jo, andre ting er fortsatt et mysterie.
Gir ikke opp!
Men! Jeg har ingen planer om å gi opp. Jeg skal fortsette, om det betyr at jeg ender opp som persona non grata på sykehuset eller legekontoret mitt. Det gir jeg blanke i. Helsen min – og hverdagen min – er alt for viktig til det!
Til neste gang – takk for tida di, og legg gjerne igjen en kommentar 🙂
– André
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
