Insulinpumpen førte til nært møte med ketoacidose
Jeg er 20 år og har hatt diabetes type 1 i litt mer enn 2 år. Jeg har brukt insulinpumpe siden november i 2014. Denne har hjulpet meg masse på vei til å få et lavere langtidsblodsukker.
På månedene jeg har brukt pumpe har jeg gått ned fra 10,1 til 8,9 i HbA1c, og jeg er veldig glad for dette. Alt i forhold til pumpen hadde gått feilfritt, fram til torsdag den 15. januar. Dette var dagen etter jeg hadde hatt time med en diabeteslege på Ullevål, hvor jeg blant annet fikk vite forbedringen i langtidsblodsukkeret. Her fikk jeg også beskjed om at nålen ikke bør byttes før jeg legger meg om kvelden, i tilfelle det skulle være noe galt med den, for eksempel at den var tett. Dette vil i så fall resultere i at jeg ikke får noe insulin i løpet av natten – og det kunne blitt alvorlig. Jeg husket dette da jeg kom hjem, og jeg byttet nål neste morgen. Dagen gikk som normalt; jeg reiste inn til universitetet på Adamstuen og var på forelesninger fram til kl 14. Det var mot slutten av den siste forelesningen at begynte jeg å føle meg kvalm. Jeg fant senere ut at dette var det første symptomet på mangel på insulin i kroppen.
Naiv som ignorerte symptomer
Jeg ringte moren min og fortalte at jeg følte meg uvel, og hun spurte hva blodsukkeret var. Jeg visste det var høyt, men visste ikke nøyaktig mmol/L. På det tidspunktet følte jeg meg heller ikke i form til å sjekke noe så enkelt som blodsukkeret. Hver bevegelse var en anstrengelse som gjorde meg mer kvalm. Jeg avviste med en gang tanken om at kvalmen kunne skyldes diabetes. Og for å være helt ærlig var jeg litt lei av at alt jeg følte, alt som var galt med meg, var på grunn av diabetes. Både øyestyrke, sår på tær og fingre, og nå kvalme – alt kan skyldes og forverres med diabetes.
Jeg er vant med å ha dager med høyt blodsukker, og aldri før har jeg blitt kvalm på grunn av dette. Om morgenen denne dagen var blodsukkeret på 15 mmol/L. Jeg satte insulin til frokosten, og når jeg sjekket blodsukkeret igjen før lunsj var det fortsatt høyt. Jeg konkluderte med at jeg hadde satt en for liten insulindose til frokosten, og satte en ny dose til lunsjen. Jeg tok ikke signalene heller 2 timer etter lunsj om at noe var galt, selv om blodsukkeret da var mellom 23-26 mmol/L, men konkluderte med at insulindosen var for liten til lunsj også.
Ketoner i urninen
Da jeg kom hjem fra skolen begynte jeg å kjenne de samme symptomene som jeg hadde på slutten av forelesningen. Denne gangen kastet jeg opp, mange ganger. Ettersom blodsukkeret ikke gikk ned, begynte det endelig å ringe noen bjeller hos meg også. Jeg målte ketoner i urinen, og det var mot det høyeste på måleskjemaet. Jeg kastet opp igjen, og moren min ringte både legevakten og 113 for å spørre om hva vi burde gjøre. Dette var rundt 18-tiden på kvelden, og vi kunne derfor ikke ringe fastlegen eller diabeteslegen på Ullevål. Vi fikk beskjed om at vi måtte reversere utviklingen av ketoacidose så raskt som mulig. Det ble til at vi dro til legevakten, som sa jeg skulle sette insulin med penn. Denne konklusjonen hadde jeg nådd selv på forhånd, men jeg valgte allikevel å vente til jeg hadde forhørt meg med en lege, slik jeg hadde fått beskjed om. Jeg hadde faktisk også med meg en penn på skolen den dagen, ettersom jeg hadde blitt rådet til dette etter jeg begynte med pumpe. Men jeg trodde jo aldri at noe skulle skje. Og selv om jeg faktisk fikk symptomene, så tenkte jeg ikke automatisk på at det var noe galt med insulintilførselen. For meg var det normalt å ha høyt blodsukker, og jeg skyldte som sagt på for lave insulindoser til måltidene.
Jeg kastet også opp på legekontoret, men fikk etterhvert kvalmenedsettende og insulin i kroppen. Dagen etter følte jeg meg helt fin igjen, selv om ketonene i urinen fortsatt var på et høyt nivå. Jeg ringte 113 for å spørre om hvorfor det fortsatt var høyt når blodsukkeret var normalt, og de fortalte meg at etter det har blitt produsert en del ketoner i kroppen, vil det ta ca. 1 døgn før det synker igjen. Dagen etter var ketonnivået på det laveste, heldigvis.
Bøyd plastrør
Da blodsukkeret ble stabilisert dagen etter følte jeg meg endelig frisk nok til å finne ut hva som hadde gått galt. Jeg tok bort nålen og plasteret fra magen, og da så jeg at plastrøret var bøyd og hadde ligget skjevt på magen. Det så nesten ut som det hadde ligget på utsiden av huden. Da var det ikke noen tvil om hvorfor jeg ikke hadde fått insulin i kroppen den dagen. I ettertid husket jeg også at nålen (inset II) som jeg hadde brukt hadde ligget i sekken min en stund. Sannsynligvis hadde den blitt klemt og skadet der, siden den bare lå i innpakningen. Så fra nå av lar jeg alt utstyret til pumpen ligge trygt i en skuff, noe som jeg tror kan bidra til å redusere sjansen for en ny episode som denne. Skal jeg ha med inset II i sekken, så bør den i hvert fall ligge i en solid boks slik at den ikke blir skadet.
Lærdom
Alt i alt var dette en bra lærdom for meg. Jeg visste ikke at man ble så dårlig av å ikke få insulintilførsel i en dag. Det tok faktisk bare 6-7 timer før jeg fikk symptomene på kvalme. Jeg tenker jo at komplikasjoner med en insulinpumpe eller diabetes aldri vil skje meg, men dette var en påminnelse om at jeg alltid bør ha en penn tilgjengelig og ta symptomer seriøst. Jeg burde også ha en lapp eller lignende hvor det står at jeg har diabetes, samt min daglige dose av insulin (jeg merket at dette var viktig da jeg skulle sette insulin med penn, etter jeg var blitt vant med automatikken som pumpen innebar), i tilfelle jeg skulle være så uheldig å bli enda verre eller eventuelt miste bevisstheten. Dette var også mitt første bevis på at mindre helseplager (for eksempel kvalme, magesmerter etc), som jeg ofte fikk før jeg ble diagnostisert med diabetes, faktisk også kan skyldes diabetes. Neste gang moren min spør hva blodsukkeret er ved et lignende tilfelle, skal jeg hvert fall ikke ta like lett på det.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.