Mine tanker etter diagnosen
– en ærlig utredning
Jeg heter Maria Schmidt og er 20 år. Jeg har hatt diabetes type 1 i to år og to måneder. Det har vært to turbulente år, både personlig og med tanke på blodsukkeret. Tidligere har blodsukkeret mitt aldri vært stabilt i mer enn én dag, men det var først da jeg brukte insilunpumpe at jeg fikk kontroll. Jeg var så lykkelig; endelig fikk jeg et hjelpemiddel som stabiliserte blodsukkeret mitt uten at jeg måtte gjøre så mye selv. Gleden ble litt redusert da jeg innså at det også innebærte en del regulering på egenhånd, for eksempel det at hyppig blodsukkermåling fortsatt var et krav. Likevel kan jeg ærlig si at jeg trives mye bedre med pumpe enn med penner.
Det er først i nyligere tid at sykdommen har begynt å plage meg. Tidligere har jeg hatt stadig høyt blodsukker og ikke brydd meg om det, nettopp fordi jeg ikke merker noe til det, samt at det ikke har fått konsekvenser for meg, enda. Jeg føler meg helt fin med høyt blodsukker, det er bare føling jeg helst vil unngå, og det har så langt aldri bydd på nevneverdig problemer for meg. Nå derimot, merker jeg at jeg ønsker en forandring. Jeg har lyst til å være frisk resten av livet, ha et fint liv med min kommende ektemann og være en frisk mor for mine barn. Nå er et stabilt blodsukker noe jeg faktisk ønsker meg, ikke bare noe som blir prakket på meg av leger, familie og what not. Dessverre henger mine dårlige vaner igjen, sammen med min sjokoladeavhengighet, og det gjør alt så mye vanskeligere. Jeg mangler rett og slett viljestyrken, noe som jeg vet jeg har i meg bare jeg graver den opp under lag på lag med mas og utslitthet.
Jeg mangler rett og slett viljestyrken, noe som jeg vet jeg har i meg bare jeg graver den opp under lag på lag med mas og utslitthet.
Dette høres kanskje dramatisk ut, men det eneste jeg tror jeg gjør galt er å leve som jeg gjorde før jeg fikk diabetes, med unntak av noen få rutiner her og der som bytte av nål, insulinreservoar etc. Jeg har forandret lite ved meg selv, om ikke gjort det verre ved å drikke mer brus og spise mer godteri enn før. Jeg er rar på den måten.
Innstillingen som ble grunnfestet i meg på min aller første diabetestime føler jeg har ødelagt litt for meg. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne leve helt normalt med diabetes. Jeg forstår hvorfor sykepleierne sa det; det er et stort sjokk for en 18-åring å få vite at man må leve med en sykdom for resten av livet, og de vil jo ikke gjøre vondt verre. Men først nå, to år senere, begynner det å gå opp for meg at jeg faktisk ikke kan leve som jeg gjorde før, spesielt ikke med et langstidsblodsukker på 10. Jeg må endre livsstilen min. Allikevel vet jeg at med de rette vanene som er nødvendig for å opprettholde et stabilt blodsukker, vil det være mulig å leve et tilnærmet normalt liv som jeg gjorde før jeg ble diagnostisert. Det gjelder bare å finne motivasjonen som kan legge til grunnlag for dannelsen av gode vaner.
Det må sies at motivasjonen min holdes oppe i perioder, spesielt etter en time med en diabetessykepleier. Da får jeg gjerne en motivasjonsboost som varer noen dager, kanskje uker hvis jeg er heldig. For meg er det fortsatt en kamp å få langtidsblodsukkeret ned, men som alltid håper jeg at jeg er på rett vei. Min nye firbeinte venn Nevada, en dalmatinervalp på 10 uker, håper jeg at en dag kan bli min behandlingshjelper som kan lukte lavt og høyt blodsukker. Jeg har nylig skrevet en oppgave i forbindelse med studiene mine som omhandler rollen som diabeteshunder kan ha i brukerens liv, og jeg tror at en diabeteshund vil gi meg en større frihet og glede i reguleringen av blodsukkeret mitt. Min prikkete engel ligger ved siden av meg i skrivende stund, og drømmen min er å få råd til å delta på et kurs for trening av diabeteshunder. Denne treningsprosessen er noe jeg gjerne kan dele med dere, hvis det er ønskelig.
Lyst til å vite mer om diabeteshunder?
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
