Diabetes og pårørende
Diabetes kan være en ensom sykdom. Hvordan inkluderer du dine pårørende i sykdommen? Jeg synes det er en balansegang hvor mye jeg skal inkludere de rundt meg i min diabetes.
For det er MIN diabetes og jeg som må stå i førersetet for hvordan jeg vil leve medsykdommen. Og det har endret seg over de 18 årene jeg har hatt diabetes type 1.
I starten
Den første tiden etter at jeg fikk påvist diabetes, var preget av kaos. Jeg var redd, lei meg og sint. I denne perioden hadde jeg mye kontakt med diabetssykepleier på sykehuset jeg er tilknyttet. Det var hun som fikk mesteparten av mine bekymringer og spørsmål. På hjemmebane hadde jeg et lite barn som jeg ikke ønsket skulle bli påvirket av min redsel og utrygghet. Det ble mange tårer i skjul. Jeg var heldig som hadde en støttende familie og samboer som var forståelsesfulle for at jeg var lei meg og ustabil. Likevel «brukte» jeg dem lite og trakk meg nok mer inn i meg selv enn å involvere dem.
Underveis
Det har vært perioder i livet som har vært utfordrende i løpet av disse 18 årene. Perioder med ustabilt blodsukker og redsel for å få lavt blodsukker. Da jeg ble skilt flyttet jeg sammen med min søster og hennes barn. Det var en uvurderlig støtte og ga meg en trygghet i forhold til diabetesen, særlig når barna var små. Hadde jeg lavt blodsukker kunne jeg støtte meg til henne uten at barna ble påvirket av det. For det har vært viktig for meg hele veien, at barna mine ikke skal være redde for meg eller føle hindringer i livet og i hverdagen fordi jeg har diabetes. Jeg har også vært «heldig» i forhold til at jeg har hatt en forholdsvis stabil diabetes og et godt regulert blodsukker. Noe jeg har jobbet hardt for å ha.
Nå
Per i dag bor jeg jeg alene med min 16 år gamle sønn. Jeg har fortsatt et stabilt blodsukker uten alvorlige episoder. Jeg har sjeldent behov for å snakke med noen om min diabetes og eventuelle utfordringer. Det bruker jeg helsepersonell til. Jeg har en god venninne som er veldig interessert i min diabetes, og til henne kan jeg fortelle om utfordringer og hvordan det er å leve med diabetes. Men bare hvis hun spør �� Det samme gjelder mine kolleger. Av og til er de nysgjerrige og vil vite mer m meg og min diabetes. Da svarer jeg selvsagt, men jeg vil ikke bli behandlet annerledes fordi jeg har denne sykdommen.
Fremtiden
Hvordan fremtiden blir, vet jeg ikke. Det kan bli større utfordringer og mer støtte fra familie og venner. Hvis det skjer, så er jeg ikke redd for å be om hjelp. Men jeg tror jeg kommer til å rådføre meg med helsepersonell først, før jeg inkluderer pårørende. Har du gode pårørende rundt deg?
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
