Jeg hater endringer, men savner det spontane livet

Jeg hater endringer, men savner det spontane livet

Magnus Aulstad
Jeg heter Magnus, er født i 1995 og kommer fra Lillehammer, hvor jeg også er bosatt. Jeg fikk diabetes type 1 som 16-åring, mens jeg bodde alene på hybel langt hjemmefra. Ved siden av å være lærerstudent er jeg lidenskapelig opptatt av trening og bruker mye tid på det!
Publisert første gang: 12.10.23

Som du kanskje har sett har flere av de som skriver for denne nettsiden vært inne på tematikken rundt hvor glad diabetesen er i rutiner. Endringer i måltider, måltidsrytme, hverdagsrytme, insulindoser, aktivitetsnivå eller stress er sjelden særlig gunstig for blodsukkeret. For meg er dette intet unntak.

Jeg hater rett og slett endringer og det å måtte tenke nytt med tanke på kontrollen over egen diabetes. Samtidig savner jeg det spontane livet fra tiden før jeg fikk diabetes enormt mye.

Annonse

Noen klarer å tilpasse seg endringer med tanke på egen sykdom veldig godt. Til en viss grad klarer jeg det også. Det er ikke slik at hver eneste dag må se helt lik ut, men med en diabetes som har kommet med flere ulike psykiske utfordringer som for eksempel angst, sliter jeg veldig med katastrofetanker og ser alltid for meg “worst case”. På den måten overanalyserer jeg enhver dag ut fra hvordan blodsukkeret har vært. Hvis det har vært bra forsøker jeg å kopiere akkurat det samme dagen etterpå.

Dersom blodsukkeret har vært høyt eller ustabilt blir jeg bekymret for hva jeg har gjort feil. Dessverre er det heller ikke slik at man kan kopiere en mal fra en god dag og repetere denne dagen etterpå, mens man forventer akkurat samme blodsukker. Det er her kompleksiteten med hormoner, stress og andre kroppslige reaksjoner kommer inn i bildet. Det hadde vært så mye enklere hvis hele diabetessykdommen bare var et mattestykke man kunne regne seg frem til fasiten på.

Slitsomt kontrollbehov

Grunnen til at endringer er ubehagelig og rutiner er å foretrekke, dreier seg først og fremst om et stort og slitsomt kontrollbehov. Da jeg ble rammet av diabetes rett før jeg fylte 17 år, gikk livet fra å være trygt og godt til å bli et komplett kaos. Når vi mennesker er utrygge, søker mange av oss et eller annet holdepunkt hvor vi kan kjenne på kontroll. Et sted hvor det ikke er kaos. For meg har dette vært gjennom flere ulike strategier gjenspeilet i ulike spiseforstyrrelser. Alt i et forsøk på å kontrollere kroppen.

Det kan også være gjennom å sjekke nyhetene tvangsmessig mange ganger i løpet av døgnet. Alltid være oppdatert, sjekke hva andre gjør på sosiale medier eller lignende. Bare for å ha kontroll. Slik er det også med sykdommen. Det er vanskelig å slippe planleggingen av mat, insulindoser og aktivitet som foregår i hodet til enhver tid og heller bare stole på at jeg fikser de situasjonene som måtte oppstå der og da. Dette er naturlig nok utmattende over tid. Kontrollbehovet går rett og slett ut over livskvaliteten min.

LES OGSÅ: Å bytte sprøytespiss oftere ga meg bedre blodsukkerkontroll

Annonse

Måtte plutselig planlegge alt

Jeg var så “heldig” å få kjenne på nesten 17 år av livet mitt uten å være kronisk syk med diabetes. Så kan det selvsagt diskuteres om det er heldig eller uheldig å huske hvordan livet var før man fikk sykdommen, ettersom det er enkelt å kjenne på urettferdighet når jeg vet hvordan livet kunne ha vært som frisk. Denne urettferdigheten kjenner jeg på fordi jeg savner det spontane livet hvor jeg slapp å planlegge alt. Hvor jeg bare kunne kjøpe meg en vaffel på fotballkamp uten å tenke på konsekvenser med tanke på insulindose, blodsukker eller hvordan det påvirker kroppen min.

Jeg var på ingen måte vant med å planlegge slike ting før jeg fikk diabetes. Og jeg var langt flinkere på å leve og handle etter intuisjonen min. Oppskriften på å leve i nuet, slik jeg skulle ønske jeg klarte nå. Imidlertid er jeg ute av stand til å leve i nuet. Alt handler om planlegging av “det neste”. Jeg har svært få øyeblikk hvor jeg kan klype meg i armen og tenke at “akkurat nå nyter jeg livet”. Konsekvenstenkning og potensielle katastrofer ligger alltid og ulmer i bakhodet.

Jeg gikk altså fra å være en intuitiv 16-åring som tok det meste på sparket, til å bli en utpreget kontrollfreak, som egentlig ikke har noen som helst form for kontroll, over natten. Det er helt klart slitsomt. Og jeg skulle så ønske jeg klarte å slippe kontrollen, angsten og heller begynne å stole på meg selv. Med en sykdom som diabetes, synes jeg ikke det er noe lett å gjøre det i det hele tatt.

Hvordan er du med tanke på kontroll og planlegging kontra spontanitet?

LES OGSÅ: Diabetes er overveldende

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
Registrer for nyhetsbrev
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: