Insulin som rutine
Snart fyller jeg 30 år, og da har jeg offisielt levd med min kroniske venn, type 1 diabetes, HALVE livet mitt. Det føles helt sprøtt. Mest fordi jeg knapt kan huske hvordan livet var før blodsukkersjekk, karbohydrater, insulin og legebesøk kom inn i bildet. Men det føles også sprøtt fordi jeg noen ganger faktisk glemmer diabetesen min og lever (nesten) som om jeg var frisk.
Da jeg var femten år gammel og nylig diagnostisert, kjempet jeg en hard kamp de første ukene mot tanken på en insulinpumpe. Jeg ville absolutt IKKE ha noe som satt fast på meg og avslørte for folk rundt meg at jeg hadde en kronisk sykdom. Nei, nei, nei. Det var helt uaktuelt. I dag har jeg en pumpe og CGM som er godt synlig, jeg har en diabetestatovering og jeg jobber heltid med diabetesspørsmål. Rart hvordan livet forandrer seg, ikke sant?
Jeg vil alltid være takknemlig for at jeg fikk sykdommen så «sent» i livet som femten år gammel. Det lot foreldrene mine unnslippe de verste bekymringene og det største ansvaret. Jeg har hele veien tatt ansvar for behandlingen min på egen hånd, selv om jeg alltid har kunnet lene meg på dem. Da jeg var på sykehuset, sa de at injeksjoner og fingerstikk snart ville bli en rutine – som å pusse tennene hver morgen og kveld. Jeg trodde ikke på et sekund den gangen. Nå – ja, nå hender det at det går flere timer i strekk der jeg helt GLEMMER at jeg har diabetes.
Nå er det rutine å ta insulin
Min aksept (fra «NEI, ALDRI PUMPE» til «Ok, dette skal jeg nok lære meg») og dagens fantastiske hjelpemidler betyr at jeg ikke trenger å tenke på behandlingen min like mye som før. Jeg doserer insulin rutinemessig, og har utviklet en form for ro i møte med ustabilt blodsukker. Jeg vet med meg selv at oppturer og nedturer er en del av livet med diabetes, og jeg gjør mitt beste for ikke å bli stresset for ofte og uten grunn. Det gjør at jeg kan fokusere mer på livet her og nå, og generelt sett kan være lykkeligere.
Men selvfølgelig er det ulemper med «insulin som rutine» også. Det er dager da blodsukkeret mitt hopper litt mer enn det ville gjort hvis jeg hadde vært mer «diabetesfokusert”. Noen topper kunne vært lavere. Og noen lave verdier kunne kanskje vært unngått. Men sannheten er at verdiene mine ikke har blitt dårligere, men snarere bedre.
LES OGSÅ: Frykt for å miste kontrollen
Takknemlig
Ikke tro et sekund at jeg mangler respekt for de farlige sidene ved diabetes. Jeg har levd lenge nok til å være godt klar over dem. Men i bunn og grunn er jeg takknemlig for det forholdet jeg kan ha til sykdommen nå. Den roen min relativt lange (i forhold til min alder) «diabeteskarriere» har gitt meg. Luksusen der er å «glemme» fra tid til annen og bare leve.
LES OGSÅ: 5 grunnet til endret insulinbehov
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
