Den tunge jobben bak et perfekt langtidsblodsukker
Et langtidsblodsukker på 48 mmol/mol (6,5%) er jo teknisk sett perfekt. Men det forteller jo ingenting om hvor vanskelig det er å oppnå, eller hvor hard jobb som kreves. Nei, det forteller deg bare gjennomsnittet.
Jeg har nettopp tatt blodprøver, og for første gang er de fine. Jeg er så stolt! Men samtidig kan jeg ikke unngå å tenke: forteller det alt? Forteller det om all jobben som kreves for å komme dit? Om alle høye topper og dype daler? Nei.
Tenk deg at denne jobben vanligvis går automatisk. Man spiser, trener, sover – signaler går til hjernen, så til bukspyttkjertelen og man kan bare slappe av og la verden gå sin gang.
«Gjennomsnittlig perfekt»
Mens en med type 1 diabetes må veie, regne måle, kalkulere – og en gang hvert skuddår treffer man riktig. Det er iallfall slik det føles 9 av 10 ganger. Det er vanvittig mye jobb som kreves for å få det perfekte langtidsblodsukkeret. Og det viser likevel bare litt av sannheten.
Det forteller ingenting om smågodtet du inhalerte den lørdagen, hvor insulinen traff bare halvveis og blodsukkeret endte opp på 23. Eller de kraftige følingene som dro blodsukkeret helt nedi kjelleren; hvor du våknet opp tidlig om morgenen i din egen svette ute av stand til å fortelle hva du selv heter.
Et langtidsblodsukker forteller deg noe om gjennomsnittet. Så alt i alt: med et langtidsblodsukker på 48 mmol/mol er man gjennomsnittlig perfekt.
LES OGSÅ: Dette er de viktigste tallene for god diabetesbehandling
Senkomplikasjoner som skremsel
Ved type 1 diabetes er behandlingsmålet ifølge myndighetene «omkring» 53 mmol/mol (7%), mens ved type 2 diabetes er det mellom 53-64 mmol/mol (7-8%). Det er viktig å holde blodsukkeret stabilt, uten de store høydene for å unngå disse senkomplikasjonene alle snakker om. Senkomplikasjonene som vi som fikk diabetes tidlig på 90 tallet (eller tidligere enn dét) ble skremt vannet av med.
Slik jeg husker det så kom ingen utav det hverken med hele lemmer, fungerende syn eller med nyrene i behold. Det var bare slik det var. Så det føltes som ganske meningsløst å måtte jobbe så hardt.
Jeg husker dette kom spesielt godt til syne i ungdomsårene, hvor jeg var i full identitetskrise når det kom til diabetesen og hvor mye av livet mitt den skulle få lov til å kontrollere. Jeg kjempet meg igjennom år med skyhøyt langtidsblodsukker – DA viste det jo faktisk hele sannheten. Jeg kom ut av det uten varige men, men vil på ingen måte anbefale det. Med en voksen hjerne skjønner jeg opprøret, men skjønner ikke at jeg ville meg selv så vondt. Jeg så ikke alvoret, ikke mulighetene – bare bryet, slitet og behovet for å være som alle andre.
Vær åpen om den tunge jobben bak
Så i dette lotteriet kalt «diabetes»: gjør ditt beste! Det er bare deg selv det går ut over når alt kommer til alt. Og hvis, eller når, langtidsblodsukkeret ditt er «perfekt» så må du gjerne fortelle til lege eller sykepleier om den tunge jobben bak. Hvor hardt du faktisk har jobbet for å komme dit. De vet forhåpentligvis å sette pris på det. Og kanskje kan de også komme med hjelp eller støtte for å gjøre veien dit igjen litt mindre humpete.
LES OGSÅ: Viktig å måle blodsukkeret – også om du har CGM
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
