Diabetes og spiseforstyrrelser
Det er dessverre et utbredt fenomen at mennesker med diabetes utvikler andre typer av plagsomme sykdommer i tillegg til den kroniske byrden vi må leve med hver eneste dag. En av dem er spiseforstyrrelser!
Jeg har levd store deler av mitt liv med diabetes med en sykdom som i langt større grad dreier seg om det mentale. Men som for alvor kan være minst like ødeleggende både for ens fysiske helse og livskvalitet. Jeg snakker om spiseforstyrrelser.
Valgt å være åpen
Dette er et tema jeg har skrevet en del om tidligere. Jeg har alltid valgt å være åpen om at jeg har slitt og fremdeles sliter med spiseforstyrrelser. Hvorfor vi med diabetes er ekstra utsatt for å utvikle spiseforstyrrelser er ikke kjent. Men det kan være en kombinasjon av at det kan oppleves som et traume å få påvist diabetes, samtidig som sykdommen ofte dreier seg om et ekstra fokus på mat og hva man til stadighet har i seg. Det kan nok ha noe med saken å gjøre.
For mitt vedkommende vil jeg ikke gi diabetes hundre prosent av skylden for at jeg har utviklet spiseforstyrrelser. I mitt tilfelle handler det i stor grad om å spise og trene for å se ut på en bestemt måte, vel så mye som et kontrollbehov. Motivasjonen min er altså ikke å spise (eller unngå å spise) for best mulig blodsukkerkontroll, men heller å gjøre ting jeg tror er riktig for å skaffe meg den kroppen og det utseendet jeg vil (som for øvrig stort sett alltid virker mot sin hensikt. Noe som er et klart kjennetegn ved spiseforstyrrelser).
Gått ut over livskvaliteten
Spiseforstyrrelser fører sjelden eller aldri noe godt med seg. Og det går som nevnt mye utover livskvaliteten. De opptrer i forskjellige former og i ulik grad, noe jeg selv virkelig har fått kjenne på kroppen. Ved å ha slitt med dette gjennom 9 år har jeg hatt ulike diagnoser som anoreksi, bulimi og OCD. Men også megareksi, ortoreksi og treningsavhengighet – som for øvrig ikke er medisinsk aksepterte diagnoser enda.
Dette har naturlig nok ødelagt veldig mye for meg både på skolen, i jobb, i familieliv, forhold og andre sosiale relasjoner. Det har rett og slett redusert livskvaliteten min. Jeg unner ikke engang min verste fiende å måtte gå gjennom det samme som jeg har gjort. Nettopp derfor mener jeg det er viktig å snakke om slike psykiske plager. Jeg ønsker og både åpne meg opp om mine utfordringer, samt kunne være til hjelp for andre som måtte kjenne seg igjen i tilsvarende situasjoner.
Diagnostisert med anoreksi
Til tross for at man ved å slite med så mange ulike spiseforstyrrelser blir svært godt kjent med sin egen kropp og hva man tåler, så har utfordringene jeg har gått gjennom vært utelukkende negative. Likevel håper jeg at erfaringene mine kan brukes til noe positivt. Derfor tenker jeg å dele noen tanker om hvordan jeg hele tiden unngikk å få føling, ignorerte følingene mine, og dermed satte egen helse på spill mens jeg var diagnostisert med anoreksi.
Bekymret for senkomplikasjoner
Mange som har anoreksi i tillegg til diabetes er godt kjent med begrepet “insulinslanking”. Dette går ut på at man unngår å ta insulin for at blodsukkeret skal bli så høyt at cellene tærer på muskler og fett for å få energi. Det er nettopp dette som skjer i tiden før man får påvist diabetes, noe som gjør at mange går ned i vekt i denne perioden. Det er naturlig nok svært farlig, og i verste fall dødelig.
Man kan jo bare tenke seg noen hundre år tilbake, til da diabetes var en dødelig sykdom fordi man ikke hadde tilgang på insulin. Insulinslanking har aldri vært tema for meg, for jeg vet hvor farlig det er. I tillegg har jeg bestandig vært utrolig bekymret for senkomplikasjoner som følge av et for høyt blodsukker.
LES OGSÅ: Diabetes og kropp, mat og insulin
Altfor høyt blodsukker
Når det er sagt, var jeg som anorektisk svært redd for å sette for mye insulin. Grunnen til det var at jeg for alt i verden ville unngå å få upassende følinger, som gjorde at jeg måtte spise noe ekstra mellom de få planlagte måltidene jeg hadde i løpet av en dag. Det var døden for meg, og den minste kalori ga meg dårlig samvittighet. Da følte jeg at jeg selv måtte ta ansvar for å forbrenne disse “følings-kaloriene”, i stedet for å bare overlate det hele til kroppen som er smart nok til å fikse alt selv.
Med andre ord satte jeg insulin, men hadde ofte et altfor høyt blodsukker i forhold til hva som er anbefalt. Det var fordi jeg alltid ville ha en del å gå på slik at jeg holdt ut til neste måltid. Jeg spiste også veldig lite karbohydrater, og det var sånn sett vanskelig å ta stilling til rett insulindose i utgangspunktet.
Ute å kjøre
Skulle jeg være så uheldig at jeg røyk på en føling utenfor et planlagt måltid forsøkte jeg alltid å prøve å få den til å gå over av seg selv (noe som selvsagt ikke skjedde), slik at jeg slapp å spise. Ettersom følinger ikke slipper taket før man tilfører karbohydrater, endte jeg stadig vekk opp med å gå rundt med lavt blodsukker helt frem til neste gang jeg skulle spise. Det verste jeg kunne tenke meg var å spise noe jeg ikke hadde planlagt og som stemmen i hodet mitt fortalte meg at var greit.
Jeg behandlet altså verken diabetesen eller helsa i særlig fin grad mens jeg holdte på slik. For det første er det dumt å gå rundt med for høyt blodsukker over tid fordi man er redd for å få føling, samtidig som det å ikke tilføre karbohydrater til kroppen og cellene når man har føling også er svært farlig. Hjernen fungerte ikke, kroppen var overdrevent slapp og jeg var ikke engang en skygge av meg selv. Rett og slett helt ute å kjøre.
LES OGSÅ: Diabetes og mat- en vanskelig balansegang
Sliter fortsatt
Selv om jeg fremdeles sliter med spiseforstyrrelser, så har jeg dager som er bedre enn andre og har lært meg at det aller meste begynner med hvordan jeg snakker til meg selv i eget hode. Et godt tips dersom du kjenner på noe av det samme er å forberede deg hver dag på at du kan få føling. Det å begynne dagen med å si til seg selv at man skal fylle på blodsukkeret dersom det blir for lavt, gjør at det er enklere å akseptere situasjonen når den plutselig oppstår.
I tillegg gjelder det å overbevise seg selv om at man tar feil når man tror kaloriene fra følingsmaten gjør at du legger på deg. Når du får lavt blodsukker er det kroppen som sier ifra at den trenger næring. Den trenger karbohydrater, og karbohydrater inneholder kalorier. Sånn er det bare, og det er ikke noe å få gjort noe med når man har diabetes. Her oppstod det mange diskusjoner med meg selv i eget hode. Men jeg har heldigvis lært meg til at kroppen bruker det den får av næring. Og det er ikke mitt ansvar å sørge for at den forbrenner det den skal av kalorier.
Det er ufattelig slitsomt å måtte gå rundt å tenke på hele tiden. Her gjelder det rett og slett å stole på sannheten om at kroppen er langt smartere enn det vi er og fikser opp i dette selv. Det kan være enklere sagt enn gjort. Men jeg pleier ofte å si til meg selv at jeg skal leve livet mitt, være i aktiviteten min og spise maten min. Og så fikser kroppen resten av jobben.
LES OGSÅ: Jeg levde et dobbeltliv med mat
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
