Legen slettet reseptene mine – Da jeg fikk diabetes del #4
André har diabetes 2 og har nå vært én måned uten medisiner, og deler her noen tanker om hvordan det føles og merkes på kroppen.
Etter at jeg lå i grenseland på HbA1c foreslo diabetessykepleieren min at jeg skulle prøve meg uten medisiner. Det har nå gått én måned.
Jeg har time igjen i neste uke, og jeg er veldig spent på verdiene nå. Årsaken til at jeg er så spent, er at jeg har sett hvilken vei dette har gått. Når det fastende blodsukkeret mitt nå har ligget på 10-16, med noen få unntak på 8 og 9-tallet, så mistenker jeg at jeg er på vei tilbake til dit jeg var før jeg ble behandlet i det hele tatt.
Slettede resepter og forhøyede frustrasjoner
Ikke alt er som det ser ut utenpå. Det lærte jeg ganske tidlig i livet, og det er noe jeg bevisst har tatt med meg videre. Jeg har vært et par runder hos fastlegen siden forrige gang jeg var hos diabetessykepleieren, men han er like unnvikende og tar like lite ansvar som han har gjort siden jeg hadde min første konsultasjon på sykehuset. Han sier fortsatt rett ut at han ikke gjør noen som helst grep rundt diabetesen min så lenge jeg er under sykehuset. Det han derimot gjorde, var å slette reseptene på diabetesmedisinene mine!
Oppgitthet og lei
Da er det ekstra frustrerende at jeg ser hvor dette går, og at jeg vet det ikke nytter å ringe sykehuset. De har fullt opp med sitt, og har ikke tid til at jeg skal løpe ned dørene der. Du vet den følelsen du får når ting er mørkt, og du ikke ser hvordan du skal løse det? Den frustrasjonen og oppgittheten over å ikke bli sett, ikke bli hørt og føle at du ikke blir tatt på alvor?
Jeg er lei. Fryktelig lei. Ikke på generell basis (jeg elsker livet mitt!), men jeg er så møkk lei av diabetes og å hele tiden måtte passe meg for hva jeg spiser, passe på at jeg er nok i aktivitet, trener nok, sover nok osv. «Det var tidlig», tenker du kanskje. Ja, det er jo forsåvidt det. Jeg har jo ikke hatt diagnosen mer enn knappe 7 måneder, men det kommer liksom på toppen av så mye annet. Jeg skal jo tross alt leve med diabetes resten av livet. Problemet mitt er at jeg ikke helt enda aksepterer diabetesen min. Den er enda litt fremmed, noe som ikke skulle skje meg, noe som jeg føler jeg har helt og fullt ansvar for å ha fått selv.
Diabetesen er fortsatt fremmed, og noe som ikke skulle skje meg.
Trenger å bli lyttet til
Men jeg trenger hjelp. Jeg trenger hjelp til å få ned blodsukkeret mitt, jeg trenger et dytt og veiledning for å komme meg ned i vekt og få kutta ned på medisiner og komplikasjoner, og jeg trenger å føle at jeg blir hørt når jeg sier at jeg ikke er fornøyd med den hjelpa jeg (ikke) får. Som jeg skrev om sist, nytter det lite for meg at jeg har et “ok” langtidsblodsukker. Det viser ikke hvor dårlig jeg føler meg når jeg kryper opp på 15-tallet. Hvor frustrerende det er at jeg en dag ser perfekt med briller eller linser, og den neste så er de alt for sterke eller alt for svake.
Amputerte sosiale settinger
Det viser ikke hvordan jeg gang på gang må amputere sosiale settinger og takke nei til ting fordi jeg vet at ølen ute med kompisene gjør meg til et vrak etterpå. Og det viser heller ikke at jeg igjen har sukker i urinen. En av de tingene jeg gjorde når jeg fikk diabetes, var å kjøpe meg urinstiks som påviser ketoner og sukker i urinen. Kanskje ikke helt adekvat, men jeg gjorde det da for å holde litt kontroll selv. Etter en hard lavkarbokur for 5 år siden visste jeg godt hvordan de fungerte. Jeg har testa et par ganger siden jeg ble tatt av medisinene, og jo, jeg har utslag på sukker igjen. Noe som betyr at nyrene jobber overtid, og blodsukkeret er så høyt at kroppen min ikke klarer å regulere det selv. Jeg vil helst unngå å komme tilbake til vinteren i fjor hvor jeg nesten kontinuerlig gikk rundt med sopp, uten å koble det mot at jeg tissa sukker.
Mas, mas, mas
Bytt fastlege, sier noen. Mas mer på sykehuset, sier andre. Det nytter ikke. Jeg har sett på mulighetene for å få hjelp gjennom det private helsevesenet, men en konsultasjon hos endokrinolog koster vel 3000,- og det er penger jeg ikke har å bruke på dette. Jeg har slått tanken litt i fra meg igjen, så prøver jeg å heller sette litt hardt mot hardt igjen i neste uke og ikke gi meg før jeg får hjelp.
Vi snakkes,
André
Les tre første delene av André sin historie her:
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
