Den perfekte turen

Den perfekte turen

Marte Haaje Jacobsen
Født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan. Utdannet jurist, og lidenskapelig opptatt av å reise.
Publisert første gang: 14.12.15 | Sist redigert: 18.03.16
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon

Vi har en rekke ting tilfelles, men spesielt en ting skiller seg ut for oss diabetikere – å ha det perfekte blodsukker.

Annonse

Et konstant ønske om å være bedre enn dagen før, eller ha bedre langtidsblodsukker (HbA1c) enn sist. Dette er en heldags jobb, hver dag, 365 dager i året. Derfor blir oppturen enda større når noe fungerer!

Ikke spesielt glad i å trene

Jeg har aldri vært en person som har vært spesielt glad i å trene. Har alltid vært aktiv, men selve treningen dabbet av da jeg sluttet å spille fotball i en alder av 16 år. I ettertid har jeg vært en typisk periodetrener, hvor jeg trener mye i perioder, og ingenting i andre. Jeg har lært meg å godta at motivasjonen kan ikke være like stor til enhver tid. Likevel har jeg det siste året blitt glad i å gå tur. Turer for å lufte hodet i studiepauser, eller lange søndagsturer.

Skjermbilde 2015-12-14 kl. 10.38.59

Mye planlegging

Rask har jeg aldri vært, men jeg kan være relativt utholdende. Derfor har det ikke vært noe problem å fullføre gåturene, selv om kroppen er noen kilo for tung. Det har derimot vært et problem å ha et stabilt blodsukker under trening og aktiviteter. Alle treningsøkter må planlegges på forhånd. I området hvor foreldrene mine bor er det et flotte turmuligheter, spesielt langs Kyststien. I april gikk vi en tur på 18 kilometer, i variert terreng. Vi hadde flere stopp underveis og jeg slet med å spise nok karbohydrater, og å holde blodsukkeret oppe. Dette resulterte i lite motivasjon, og en sliten kropp.

Det er perfekt å gå tur i marka nå på høsten. Foto: iStock

Det er perfekt å gå tur i marka nå på høsten. Foto: iStock

Hvordan ville en ny langtur påvirke blodsukkeret?

Da faren min i høst spurte meg om jeg ville bli med på en ny langtur, var jeg veldig skeptisk. Vi fant en rute på nett, men det var vanskelig å vite akkurat hvor lang turen ville bli. Det eneste jeg var sikker på var at det ville bli 20 kilometer, eller mer. Turen ville derfor bli den lengste jeg noen gang har gått. Jeg startet dagen med å spise en god frokost. Brød og juice er ikke en del av min hverdagskost, ettersom jeg får skyhøyt blodsukker av det. Men denne dagen tok jeg sjansen. Blodsukkeret ble mål til 6.4 mmol/l før frokost, og jeg satte derfor halv dose langtidsinsulin. Bestemte meg for å droppe korttidsinsulinet denne morgenen, og heller korrigere blodsukkeret underveis.

Ingen skam å snu

Turen startet med ni kilometer på skogsti, og en del høydemeter. Derfor visste jeg at første del av turen ville bli den mest krevende, og jeg startet med et blodsukker på 15 mmol/l. Vi ble enige om at dette skulle være en fin tur, og vi skulle ha et tempo som ville gjøre det gjennomførbart. Dessuten avtalte vi på forhånd at det ikke ville være noen skam å snu, eller bli hentet underveis. Dette gjorde at kroppen roet seg ned, og jeg ble ikke så stresset for å prestere best mulig. Jeg ønsket gjennomføre, med et stabilt blodsukker.

Annonse
Foto: iStock

Bli inspirert av naturens flotte skapninger. Foto: iStock

Blodsukkeret sank

Etter en time hadde blodsukkeret sunket til 6.2 mmol/l, og pappa ble litt bekymret for om vi måtte bryte allerede. Men kroppen føltes bra, og jeg spiste en brødskive, noen druesukkertabletter, og drakk litt sportsdrikke. Etter 30 minutter var blodsukkeret gått opp til 10mmol/l, slik som jeg ønsket. For å opprettholde dette blodsukkeret stoppet vi hvert 25 minutt, drakk litt sportsdrikke og fikk tilført litt karbohydrater. Det fungerte overraskende bra! De tyngste motbakkene kom mot slutten av turen, og jeg trodde blodsukkeret ville gå helt i kjelleren, noe det ikke gjorde.

Mestringsfølelse

Etter nesten fem timer, og 21 kilometer var blodsukkeret 8 mmol/l. Aldri før har jeg hatt en så stor mestringsfølelse i forhold til diabetesen. Endelig hadde jeg fått det til å fungere! Beina ble selvfølgelig stive og litt vonde, men det gjorde virkelig ingenting. Dette var en stor opptur, og motivasjonen har aldri vært større. Ikke bare klarte jeg å slå meg selv i antall kilometer gått, men jeg klarte det dessuten med helt perfekt blodsukker. Vi diabetikere kan få til det meste, selv om det krever ekstra planlegging. Men hva gjør vel det, når du sitter igjen med den største mestringsfølelsen etterpå?

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: