Dagen som fortalte alt om fremtiden
Første skoledag på ungdomsskolen er spennende for en 13-åring. Men det kan også by på utfordringer når man har en kronisk sykdom som diabetes, når nye lærere og elever ikke vet hva dette innebærer. Så kom dagen som endret alt, dagen der vi alle skulle lære hvor ille det kan gå.
Sommeren var på hell og skolen hadde akkurat startet opp igjen. Gleden var stor hos jenta på 13 år, som endelig skulle starte på ungdomsskolen. Hun hadde vært så heldig at hun kom i klasse med alle de beste vennene sine, og ingenting kunne endre gleden hun kjente på da hun stod ved døren til skolen. Hun hørte navnet bli ropt opp av klasseforstanderen: Marte? Klasse 8A?
Jenta hadde diabetes type 1. En relativt grei sykdom, som ble regulert med insulinsprøyter, sunt kosthold og trening. Stabile blodsukker hadde hun også alltid hatt. Det ble gjennomført et møte med skoleledelsen og de aktuelle faglærerne angående sykdommen. Foreldrene til jenta var der, sammen med diabetessykepleier. Det ble informert om at jenta måtte få lov til å ha med mobiltelefon på skolen, og at gymtimene kunne by på problemer, derfor måtte læreren høre på jenta. Hun kjente sykdommen sin best selv, og hun visste hva kroppen orket og ikke.
Læreren ba meg likevel jogge
En uke etter skolestart var det aktivitetsdag. Jenta hadde gruet seg til dette, for det var ny klasse, og de hadde aldri vært fysisk aktive sammen. Natten resulterte i føling på føling, og foreldrene måtte hjelpe til. Allerede 13 år gammel fikk hun kjenne på kroppen at stress og diabetes ikke var en god kombinasjon. Jenta var trøtt og sliten da hun dro på skolen samme dag, med melding i sekken fra moren om at hun ikke kunne delta på dagens aktiviteter.
LES OGSÅ: Lev mitt liv i fem minutter
Læreren ble ikke spesielt fornøyd, og ba henne likevel jogge bort til stadion der hvor klassen skulle samles. Allerede på veien bort merket hun at hodet ble varmt og svimmelt, synet ble tåkete og kroppen føltes tung og rar. Læreren som gikk bak ba henne holde tempoet oppe, og hun gjorde som hun ble fortalt. Da de ankom stadion satte hun seg ned på tilskuerbenken. Tungen kilte og prikket og hun klarte ikke å snakke på samme måte som hun pleide. Hun ringte moren. Læreren ble sint, hun ble frustrert. Etter det ble det svart…
De lo av henne
Det neste hun husker er venninnene som står over henne på en gressplen, og forsøker iherdig å få i henne både sjokolade og cola. Moren hadde også kommet, etter at ei av venninnene hadde fått tak i henne. Jenta kjente en forferdelig hodepine, hun forstod virkelig ingenting.
De lo av henne, som man gjerne gjør av ei som har sterk føling, og prater som om man like gjerne kunne være sterkt beruset. For 13 år gamle jenter var dette en ny og skremmende erfaring. Moren sa de bare kunne le. For henne hadde latter og humor blitt en av overlevelsesinstinktene med en datter med diabetes type 1. Det var først da hun så smått startet å komme til seg selv, og så seg i speilet, at hun forstod hvor ille det faktisk hadde vært.
Blodet rant nedover ansiktet, nedover den nye gule genseren hennes. Buksene var revet opp. Beina var så vonde av alle skrubbsårene.
Illustrasjonsfoto: Getty images.
Hun snublet og falt
Det viste seg at hun hadde blitt sint på læreren for at han ikke lot henne ringe hjem, og hadde prøvd å komme seg unna alle som befant seg rundt henne. Det er noe av det verste hun visste, ha fremmede mennesker rundt seg da hun hadde føling. På vei bort hadde hun klart å falle med ansiktet først på en kantstein, og videre rullet inn i en tornebusk. Det var jo ikke rart hun så ut som om hun hadde gjennomført flere runder i bokseringen. Hodepinen var sterk hjernerystelse, ansiktet og sårene tok flere uker å lege ordentlig.
Læreren fikk en advarsel for å ha presset henne, da hun ga beskjed om at hun ikke kunne delta i gymtimen. Han presset henne aldri igjen.
Jenta i denne historien var meg, som du kanskje har skjønt. I dag er jeg voksen, har mer livserfaring og ekstremt mye mer erfaring med diabetesen enn den gang. Nå har jeg tross alt levd med diabetesen i mange år. Fortellingen blir gjerne fortalt i morsomme sammenhenger, og i situasjoner hvor man mimrer tilbake til ungdomstiden, men for meg endret den dagen virkelig alt.
Det var da jeg forstod at tiden og årene fremover ikke ville bli lette å overleve som kronisk syk.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
