Er mamma syk?
Å leve med en kronisk alvorlig sykdom kan være krevende. Men hvor mye skal man involvere barna i sykdom?
Mitt yngste barn var to år da jeg fikk diabetes. Han eldste ble født etter jeg fikk diabetes. De kjenner meg ikke uten diabetes. Jeg har til tider vært bekymret for at diabetes skulle føre til at de er redde for meg. At det skal gå galt med for høyt eller lavt blodsukker. Nå er barna mine 20 og 15 år og de bærer lite preg av å ha vokst opp med en mamma som har diabetes.
No drama
Det har vært viktig for meg å ikke lage oppstyr rundt barna når jeg har fått føling. Har jeg hatt mulighet har jeg trukket meg unna til blodsukkeret har gått opp igjen. I de tilfellene det ikke har vært mulig har jeg nok brukt krefter på å skjule følingen. Det har vært noen ganger jeg har bedt dem om å hente noe for meg og at jeg har sagt at jeg har lavt blodsukker. Men det har aldri vært noe dramatikk rundt dette nettopp fordi jeg har vært bevisst.
LES OGSÅ: Hvordan er det å ha en mamma med diabetes?
Frisk og rask
Jeg har alltid jobbet knallhardt for å leve så godt jeg kan med min diabetes. Det har til tider vært tidkrevende og tøft, men absolutt verdt det. Jeg har vært nøye med hva jeg spiser, trent regelmessig, fått nok søvn og vært bevisst på hva som gir meg energi og hva som tar energi. På denne måten har jeg hatt mye energi til både jobb, barna, familie og venner. Barna har alltid sett at jeg har mye energi og får til det jeg vil. Jeg tror de forbinder «syk» med noen som ligger på sykehus, i senga og ikke orker noe. Slik har jeg alltid vært.
Åpen
På den andre siden har jeg vært åpen med barna om at jeg har diabetes. Og at jeg er avhengig av sprøyter og ha mat tilgjengelig. At det er livsviktig for meg. Det har jeg aldri lagt skjul på. Jeg har snakket åpent med folk om at jeg har diabetes når barna er til stede, også til deres venner hvis det er naturlig. Jeg setter sprøyter i offentligheten og min kontinuerlige blodsukkermåler på overarmen er et synlig bevis på at jeg har diabetes.
Avslappet
Alle disse faktorene tror jeg har bidratt til at mine barn er avslappet i forhold til at jeg har diabetes. Og det er jeg glad for. Vi kan snakke om sykdommen, men den tar ikke plass i livene og hverdagen vår. Barna skjønner at jeg spiser annen mat enn dem fordi jeg vil regulere diabetesen, og at jeg av og til må ta «en pust i bakken» for å få blodsukkeret på rett kjøl igjen. No stress. No drama. Diabetesen skal ikke ta større plass i livet mitt enn den må, og enn så lenge har det gått akkurat slik som jeg ønsker.
LES OGSÅ: Mine bekymrede barn kan endelig senke skuldrene
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.