Mitt liv med diabetes #3
Jeg husker det som om det var i går, dagen da mamma kjørte meg til legekontoret for å ta utallige prøver. Jeg hadde i lengre tid vært meget tørst, var utrolig sliten og gikk raskt ned i vekt.
Siden mamma jobbet som hjelpepleier kjente hun til symptomene, uten å fortelle meg det. Selv trodde jeg det var en periode med en helt ufarlig sykdom, som alle barn kunne få. Mamma hadde rett – prøvene viste at jeg hadde Diabetes type 1. Selv forstod jeg ikke alvoret, men jeg så på foreldrene mine at denne sykdommen ikke kom til å forsvinne med det samme. Mamma virket trist, uten at jeg helt forstod hvorfor. Jeg skulle jo ikke dø, skulle jeg vel?
Les del én og to av Tones historie.
Overrasket med verdens fineste gave
Jeg var tolv år gammel når jeg fikk diabetes, og i full gang med det jeg likte best her i livet. Jeg fikk min første hest i en alder av ti år – og interessen for dyr ble bare større og større. Dagen vi dro direkte fra legekontoret til sykehuset, forandret livet mitt totalt. Hesteinteressen skulle vise seg å ha en stor betydning for livskvaliteten min i senere tid, spesielt den dag i dag. Det hadde nok ingen trodd den dagen foreldrene mine overrasket meg med verdens fineste gave – en fire år gammel norsk fjordhest.
Foto: Emilie Kleven
Uerfaren og sprøyteskrekk
På St. Olavs i Trondheim ble det mye informasjon på kort tid. For ei jente med sprøyteskrekk, var det ikke enkelt å skulle lære seg å sette sprøyter på seg selv. Under sykehusoppholdet mitt ble jeg kjent med flere pasienter, og fikk god kontakt med to av de. Den ene jenta mamma og jeg delte rom med, hadde også nylig fått diabetes. Hun så ut til å takle det mye bedre enn meg, på den måten at hun var fult klar over hvordan blodsukkeret skulle være. Jeg derimot – jeg slet. Plutselig var det for høyt, og jeg skjønte ikke hvorfor. Jenta jeg ble kjent med på sykehuset ble helt fra seg om jeg hadde lavere blodsukker enn henne. Hun kunne til og med gråte fordi hun var så skuffet. Det var vanskelig å bli kjent med henne. Men etter de første døgnene, løsnet det og vi hadde det gøy sammen i sykehusets lange korridorer.
Et sterkt minne
Jeg husker en annen jente på sykehuset veldig godt. Hun slet med spiseforstyrrelse og var kraftig underernært. Jeg forstod ikke hvorfor hun ikke ville spise. Jeg hadde jo aldri opplevd eller hørt om denne typen sykdom før. Hun var meget stille, forsiktig og vanskelig å komme innpå. De siste dagene derimot, ble hun den jeg husker godt enda den dag i dag. I årene som fulgte, hadde vi delvis kontakt – hun ble sunn og frisk, fikk seg kjæreste og barn. En utrolig stor lettelse for meg å høre, siden førsteinntrykket var ganske røft for meg. Ikke bare fordi hun så utrolig mye «sykere» ut enn meg, men også fordi jeg ikke følte meg særlig syk i det hele tatt.
Engangssprøyte på glass
På den tiden fikk jeg med meg engangssprøyter og insulin på glass. På skolen var de andre ungene meget nysgjerrige, og i en så ung alder gikk det forsåvidt veldig greit å være åpen om det. Jeg var alltid åpen, frampå og tøff som ung, men etter hvert som sykdommen gikk inn på meg, ble jeg mer og mer lukket. Fra å måle og ta sprøyter foran hele klassen, begynte jeg sakte å gjøre alt i skjul. Etterhvert droppet jeg det. Med tre hester, fotball, dans, konfirmasjon, venner og ungdomsskole, ble diabetesen kraftig nedprioritert. Ja, jeg følte meg utrolig sliten selvfølgelig, men psyken og viljen styrte showet i lang tid.
Foto: Emilie Kleven
Flytter hjemmefra
Plutselig stod videregående skole for tur, og jeg kom inn på førstevalget mitt. Rytterlinjen ved Melhus videregående skole i 2008. Sammen med hesten min flyttet jeg hjemmefra og inn hos ukjente jenter. Jeg ville så gjerne bli en bedre rytter og gjøre det bra i ridningen, og det å komme inn på en landsdekkende skole var stort. På denne tiden hadde jeg gått over til flexpenn, noe som gjorde at det å ta insulin ble mye lettere.
Skamfull over sykdommen
Likevel ble det bare tøffere og tøffere. Da jeg flyttet hjemmefra var jeg sjenert, usikker og ikke minst skamfull over sykdommen min. Det gjorde det hele umulig. Jeg flyttet derfor hjem igjen og begynte på en skole i kommunen. Der tok det ikke lang tid før det til slutt sa stopp igjen. Jeg passet ikke inn, følte meg ikke komfortabel og ble bare dårligere og dårligere. Hjemme gikk det bra, men skolen var tross alt det stedet hvor jeg oppholdte meg lengst gjennom dagen.
Lukket ørene
Etter dette, var det hest, helse og ridning som stod på planen. Jeg ble innlagt for å få hjelp og oppfølging, noe som hjalp for en kort stund. Selv om jeg så utallig mange ganger fikk høre hvor farlig det var med et så ustabilt blodsukker som jeg hadde på denne tiden – lukket jeg ørene mine. Jeg så ikke alvoret og så heller ikke langt fram i tid. Jeg så ikke min egen helse. Alle komplikasjonene de snakket om skjedde jo ikke med meg!
Foto: Harald Wesenberg
Leve på viljen
Skoleåret 2009-2010, gikk jeg på Melsom videregående skole i Vestfold, langt unna Trøndelag og mitt kjære hjem. Hesten var nok en gang med, og denne gang ble det full klaff med klassekamerater, lærere, boplass og stallmiljø. Jeg vokste utrolig mye dette skoleåret, både som rytter og person, selv om jeg enda ikke hadde fått særlig kontroll over diabetesen. Det gikk i perioder bra, men stort sett slet jeg. Igjen levde jeg på vilje – jeg skulle klare det alle de andre klarte, jeg var jo ikke så syk.
Borte bra, hjemme best
Mot sommeren 2010, raste jeg ned i vekt igjen. Et resultat av dårlig blodsukker over lengre tid, nok en gang. Høsten 2010 begynte jeg på en ny skole ikke langt hjemmefra, og gikk ut i 2012. Jeg pendlet det siste halvåret for hvert skoleår, noe som gikk helt greit. Borte bra, men hjemme best. Det var der jeg hadde tryggheten min, og alle dyrene mine. Ridningen var fortsatt det som opptok min tid, min energi og som ga meg motivasjon. Jeg ville bli bedre og bedre, og gjøre det bra i konkurranser. Det jeg ikke tenkte over, var hvor utrolig mye påvirkning blodsukkeret hadde på prestasjonen – jeg trodde det handlet om hvor hardt jeg jobbet og hvor sterk vilje jeg hadde til å lykkes. Vinteren 2011/2012 drakk jeg nok flere liter vann pr dag, og det kunne gå dager mellom jeg målte blodsukkeret. Det var så utrolig ille, og jeg ødela kroppen min mer og mer uten å så mye som å tenke over det en gang. Alt hadde en sammenheng – ingen indre ro, mye stress, mistrivsel og skam. Det å «late som om jeg ikke var syk», gjorde meg selvfølgelig enda sykere. Jeg kunne gjemme diabetesen så godt jeg kunne for andre, men for min egen del – drepte jeg meg selv sakte. Det at et fåtall av lærere og medelever visste at jeg hadde en kronisk og alvorlig sykdom, sier mye om hva jeg krevde av meg selv – jeg måtte klare å holde det skjult.
Åpenhet, lærdom og et bedre liv
Den dag i dag har jeg forandret meg totalt. Jeg fikk en stor oppvekker det siste halvåret av året 2012, og de årene som fulgte. Det som «aldri skjedde meg», gjorde nettopp det. Jeg fikk nevropati i begge beina, og måtte kjempe for å overleve. Sakte men sikkert orket jeg ikke å skjule sykdommen mer, noe som gjorde det ufattelig mye lettere for meg å leve med den. Det å ta vare på meg selv, lytte til kroppen, følge med blodsukkeret til en hver tid og ikke minst kjenne på følelsen av å endelig ha kontroll – det er hva som gir meg mestringsfølelse nå, blant mange andre viktige faktorer hos en ung voksen. Jeg blir ofte sliten og lei av å følge med hele veien, slik som mange andre, men jeg var tusen ganger mer sliten de årene jeg følte jeg måtte holde sykdommen skjult. Nå kan jeg være meg selv, passe på helsa og se fram til et bedre liv.
Les del én og to av Tones historie.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
