Slik takler vi diabetesen sammen
Diabetesen min har vært lettere å kontrollere etter jeg giftet meg i juni. Det skyldes trolig at mannen min har engasjert seg for sykdommen min og jobber med meg for å takle den. Kun et par uker etter vi giftet oss, hadde jeg time hos en diabeteslege. Tor hadde lyst til å være med, og det synes jeg var veldig hyggelig. Den timen fikk han lære mye mer om sykdommen og hva det innebærer å leve med diabetes, ting som jeg ikke har forklart han tidligere. For meg var det også en lettelse å få en profesjonell diabeteslege til å forklare mannen min hvordan insulinpumpen fungerer, hva langtidsblodsukker betyr, hva det betyr at mitt var på 11 (!) den aktuelle dagen og så videre. For meg har det vært en psykisk belastning å snakke om sykdommen min til Tor, rett og slett fordi jeg ikke vil føle meg syk, og det å snakke om noe som ikke er så gøy i fritiden kan fort bli deprimerende. Derfor var det veldig befriende at diabeteslegen kunne gjøre det for meg.
Alt jeg trengte var en støttende hånd
Den dagen endret ting seg. Tor var opplyst, og de neste dagene sjekket han antall karbohydrater i alle måltidene jeg spiste, «tvang» meg til å måle blodsukkeret før jeg skulle spise og overvåket at jeg satt insulin. Blodsukkeret har aldri vært bedre etter det. Nå er dette 2 måneder siden, og jeg vil si at det går en del bedre. Å få vite at HbA1c var på 11 var et «slag i ansiktet». Jeg begynte nesten å gråte foran diabeteslegen og mannen min. Mens Tor ble fra seg av alvorlighet, følte jeg at diabeteslegen så min skuffelse og prøvde å oppmuntre meg. Han foreslo at for at det skal bli bedre, må vi sette kortsiktige mål og jobbe mot dette. Det er jeg utrolig takknemlig for, fordi det at folk blir skuffet over noe som er et faktum, noe man ikke kan gjøre noe med, synes jeg er demotiverende og ikke til hjelp. Det jeg trenger i en sånn situasjon er en støttende hånd som kan hjelpe meg til å bli flinkere, og det føler jeg at jeg fikk i Tor i dagene som kom, samt av diabeteslegen den aktuelle dagen.
Det er både oppturer og nedturer
Hos meg går motivasjonen veldig opp og ned, akkurat som blodsukkeret. Men det har jeg lært etter å ha vært gift i 2 måneder, er at det er mye morsommere å takle sykdommen sammen med noen, enn å takle den alene. Hvert fall inntil jeg/vi klarer å få blodsukkeret stabilt. Nå skal vi på en diabetesweekend med Ungdiabetes i september og forhåpentligvis bli fylt med masse motivasjon og kunnskap begge to, det tror jeg blir bra!
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
