Inger Lises Dagbok: <br>Fra sprøyte til insulinpumpe – del 3

Inger Lises Dagbok: Fra sprøyte til insulinpumpe – del 3

Inger Lise Wendelbo
fikk diagnosen Diabetes 1 i desember 2000 og skrev seg ut på eget ansvar etter 9 dager. Hun hadde ingen til å passe sine barn. Nå har hun bestemt seg for prøve insulinpumpe for første gang.
Publisert første gang: 06.06.14 | Sist redigert: 18.03.16
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon

Inger Lise skal prøve insulinpumpe for første gang. Hun har brukt lang tid på å ta dette valget, og reisen hit har ikke vært enkel. I tiden fremover vil vi dele hennes dagboknotater om en problematisk hverdag med diabetes og veien til insulinpumpe. Her kommer tredje del:

Annonse

Inger Lises Dagbok del 1 og del 2

Da jeg som 25 åring fikk diagnosen Diabetes 1, ble jeg lettet. Jeg hadde en lengre periode skjønt at noe var fysisk galt med meg. Jeg hadde utslag på urinen da jeg gikk gravid som 20 og 21 åring uten at jeg tenkte noe mer over dette. Ungene tok all energi og sjekking av blodsukker var ikke noe jeg tenkte noe mer over etter fødslene.

Kollapset på stuegulvet

Jeg husker vagt at de nevnte at jeg trengte å ta en sjekk etter fødsel nummer 2. Da var jeg i ferd med å utvikle det de kaller svangerskapsdiabetes. Selv om jeg var konstant trøtt, sliten og til og med kollapset på stuegulvet midt på natten en gang, tok jeg ikke meg selv og egen helse på alvor. Jeg gremmes over dette nå og syns det er rart ingen andre rundt meg brydde seg mer enn de gjorde. Uansett, jeg gikk etter hvert til legen og forklarte min tilstand.

Trøtt, sliten og mangel på overskudd. Han lurte på om jeg var deprimert? Nei, jeg var ikke det. Jeg hadde i tillegg vært en aktiv og flink idrettsjente som ung og kjente at det var den fysiske kroppen som strevde. Jeg selv hadde det i fint. Jeg hadde jobb, friske unger og trodde kanskje jeg bare var sliten etter et samslivsbrudd og lite søvn som alenemamma. Jeg gikk flere ganger til lege og gikk etter hvert til to andre uavhengig av hverandre. Lege nummer 2 mente også at jeg kanskje var deprimert og ba meg ta det mer med ro. Han mente jeg kunne være så sliten med så små unger. Jeg sa selv at jeg ikke kjente meg selv igjen, ble tynn, drakk mye vann og følte meg mer urolig og stresset enn tidligere. Han foreslo lykkepille og jeg takket nei.

Foreslo lykkepiller

Det samme skjedde til lege nummer 3. Han mente helt klart jeg var deprimert, foreslo lykkepille og sykemelde meg. Jeg takket nei til lykkepille og ja til en sykemelding en kortere periode. Trodde jeg.

Annonse

Etter en periode valgte jeg å flytte nærmere barnas far for å samarbeide mer med ungene. Jeg var så tynn og sliten at jeg følte at kunne komme til å stryke med når som helst. To dager før julaften i 2000 ble jeg ekstra dårlig. Jeg valgte å ta kontakt med legevakten siden ungene skulle reise på juleferie med sin far. Jeg klarte nesten ikke ringe og heller ikke snakke. De ba meg kontakte min lege til tross for at jeg sa at de måtte komme og hente meg fordi jeg følte meg så svak. Ettersom hun ikke skjønte alvoret, ba jeg om navnet hennes. Det ville hun ikke oppgi, så da sa jeg at jeg kom til å skrive en lapp på bordet mitt om denne hendelsen og at hun fikk ta ansvaret om det skjedde noe. Og det gjorde det, men jeg husker ikke hva.

Det neste jeg husker er når jeg var hos en ny lege som jobbet på et annet senter. Senter for Livshjelp. Denne mannen ville vite hvem jeg var og historikken og spurte hva jeg selv trodde. Da sa jeg at jeg følte meg fysisk syk og at jeg nå hadde blitt så sliten psykisk av å ikke bli trodd på og/eller at andre fant ut med blodprøver hva som feilte meg, at jeg kanskje også begynte å bli deprimert?

Fikk diagnosen diabetes 1

Han tok nye prøver og ringte meg dagen etter og fortalte at jeg hadde diabetes 1 og måtte til sykehuset snarest. Jeg sa jeg måtte hjem og pakke til ungene først før de skulle reise på juleferie og at jeg kom senere på kvelden til sykehuset selv. Han ville egentlig sende meg med sykebil. Han lurte på om jeg selv skjønte alvoret og om hvor syk jeg faktisk var? Det gjorde jeg ikke og hentet derfor de siste kreftene jeg hadde til å få ungene på ferie og meg selv avgårde sent på kvelden.

Da ble jeg møtt med en sint lege som kjeftet meg opp og ned for å komme så sent. Jeg ble veldig lei meg og gråt mine modige tårer. Hvorfor ble ting så akutt plutselig? Jeg skjønte ingenting der og da. Her hadde jeg gått i lang tid, flere år og vært redusert. Jeg hadde bedt om hjelp og ikke fått riktig hjelp til rett tid. Når jeg endelig kom til en lege som tok meg på alvor, var jeg i ferd med å havne i koma. Jeg sov opptil 2 døgn på slutten uten mat og drikke når ungene var hos sin far, så det å endelig bli tatt seriøst og bli fortalt at det faktisk var veldig alvorlig, ble litt for mye for meg.

Jeg fikk i hvert fall summet meg litt og møtt helsepersonell som hjalp meg de første dagene. Dessverre måtte jeg skrive meg ut på egen ansvar etter kun 9 dager. Jeg fikk beskjed om at de ønsket meg der 1-2 måneder, men jeg hadde ingen til å passe mine to barn.

Måler sjelden eller aldri

Årene har gått og jeg har fortsatt ikke tatt meg selv i det at jeg har en alvorlig sykdom. Jeg tar sprøyter, måler sjelden eller aldri, lever et ”vanlig” liv med eller uten denne sykdommen som sjelden får den oppmerksomheten den trenger. Kroppen sier ifra og nå er derfor tiden inne for et oppgjør med meg selv. Skal jeg leve og ha et godt liv, er tiden inne for å ta et valg.

Jeg MÅ ingenting. Jeg VELGER å ta meg og min helse på alvor for å bli gammel med mann og barn. Gammel med mine bein. Med mine øyne. På nytt skape en tilværelse med mindre krav og forventninger utenfra og mer etter hva jeg selv klarer nå og fremover. Hva som venter er meg ukjent. Jeg går mine ukjente veier.

Neste innlegg fra Inger Lises dagbok kommer snart her på lev med diabetes.

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: