Lev mitt liv i fem minutter
Lukk øynene dine og forestill deg at når du åpner dem igjen har du diabetes type 1. Nå skal du få leve mitt liv i fem minutter.
av SOFIA LARSSON-STERN
Å håndtere en autoimmun, kronisk sykdom er ikke lett. Det er en fulltidsjobb i tillegg til de andre oppgavene du ellers måtte ha. Kanskje studerer du. Jobber. Er i mammapermisjon. Uansett hva, så har du nå – i fem minutter – også en jobb som du ikke får betalt for, der du ikke har rett til noen feriedager, og heller ikke kan si opp.
Hvert minutt av hver time, av hver uke, av hver måned, i alle år, finnes den der. Diabetes type 1-diagnosen som du hverken ba om eller fortjente. Og selvfølgelig skulle du ønske at du bare kunne riste den av deg? Tenke på noe annet en stund, leve som vanlig. Men den er alltid der.
Du tester blodsukkeret når du våkner på morgenen. Du doserer insulin til frokost, teller karbohydratene på tallerkenen din, tar i betraktning hvorvidt du skal sykle eller ta bilen til jobben. Kanskje skal du trene senere i dag? Skinner solen ute og varmer opp luften? Alt påvirker din insulindose.
Kjære samfunn, gi oss ikke inntrykk av at vi må krympe oss selv eller rett og slett skjule vår sykdom – det gjør alt så mye vanskeligere. Ikke døm meg før du har levd mitt liv i fem minutter.
Blodsukkeret kjører berg- og dalbane
Oi, er klokken så mye allerede? Bare å komme seg opp og avgårde, kjapt! Vent litt… nå stiger blodsukkeret jo. Hvorfor? Jo, stress påvirker også blodsukkeret. Vel fremme på jobb, og nå viser måleren en pil ned. Har det allerede snudd? Også du som skal holde den viktige presentasjonen for sjefen din om fem minutter, det kommer ikke til å gå med disse skjelvende hendene og det uskarpe synet. Du slenger litt sukker i munnen og setter deg ned. Pust! La svetten tørke inn igjen.
Bra, nå er vi klare!
Presentasjonen er gjennomført, om enn noe forsinket. Klar for lunsj! Du hadde ikke tid til å lage matpakke i morges, og i restauranten har de bare burgere og pommes frittes. Greit, du får ta en sjanse med insulinet, kanskje går det likevel. Hvor mange karbohydrater er det egentlig i dette brødet da?
Ettermiddagen ruller videre, men hodet begynner å dundre. Øyelokkene er tunge, munnen er tørr – hva er det som skjer? Blodsukkeret er høyt. Doseringen til lunsjen ble helt feil og nå ligger du skyhøyt. Hodepinen er dermed uunngåelig og du drikker mengder med vann for å få bukt med den. Doserer insulin. Tar en rask spasertur i frisk luft og håper det skal bidra til å senke blodsukkeret. Hvordan skal du nå rekke å gjøre klart for møtet klokken tre?
Å ha diabetes type 1 er en heltidsjobb, tro meg. Jeg har nå levd med det i åtte år, så det vet jeg.
LES OGSÅ: Dette bør du kunne om insulinsjokk
Æsj, må du sette sprøyte her, nå?
«Kan ikke du gå et annet sted å stikke deg, vi prøver å spise her».
«Det ser ut som du setter et skudd», eller «fy fan jeg hater å se blod».
Dette er tre vanlige kommentarer som kan sette dype spor hos en type 1-diabetiker. De fem minuttene er ikke over ennå, så forestill deg at du ikke bare kjemper med sykdommen i seg selv hver eneste dag, uke, og år, du må i tillegg kjempe mot allmennheten og deres fordommer. Deres spydige kommentarer og mangel på kunnskap.
Du må irettesette og opplyse. Og orker du ikke det – hvilket er fullt forståelig med tanke på alt annet du må holde styr på – så er det lett å bare skjule seg. Ikke vise noe. Ikke orke å fortelle til hele verden at du er syk – for da må du ta to kamper. Og én kamp er faktisk slitsom nok.
Alle med diabetes type 1 er helter
En av kroppens naturlige funksjoner driver og fusker, og vi må derfor styre den manuelt i stedet. Dere andre får insulin automatisk fra deres fullt fungerende bukspyttkjertler, mens vi håndterer det med sprøyter eller pumper. Vi teller, regner, omgjør, vurderer, doserer og evaluerer. Vi er ikke allergiske mot sukker. Vi har ikke forårsaket sykdommen selv. Og vi kan ikke bli friske uansett hvor godt vi tar vare på oss selv. Ikke ennå.
Per i dag finnes det ingen kur for diabetes type 1, men vi kjemper hver dag med et håp om at vi en dag kan si; «jeg hadde diabetes».
Kjære samfunn, gi oss ikke inntrykk av at vi må krympe oss selv eller rett og slett skjule vår sykdom – det gjør alt så mye vanskeligere. Ikke døm meg før du har levd mitt liv i fem minutter.
Legg din energi i å forstå oss med diabetes, og bidra på de måter du kan for at det skal finnes en kur – i stedet for å dømme, kritisere, og å bygge opp under den feilkunnskapen som finnes om diabetes 1 i dag. Jeg skal ikke måtte behøve å ta doble kamper. Én kamp er faktisk vanskelig nok.
Sofia «Diabetesia» Larsson-Stern har levd med type 1 siden hun var 15, og er en kjent stemme i den svenske diabetesverdenen. Hun er også den nye redaktøren i Livet och Diabetes, som er Sveriges største diabetes-bloggforum.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
