Fra ensomhet til åpenhet rundt diabetes
Jeg fylte akkurat 25 år og jeg hadde aldri kjent meg mer sårbar. Ikke nødvendigvis fordi jeg føler meg gammel, men akkurat på denne tiden har jeg fått et nytt perspektiv på livet. I tenårene og frem til nå hadde jeg som de fleste ungdommer. Alle har jo kjent på en form for sårbarhet, men samtidig føler man seg uovervinnelig og udødelig. Nå, i en alder av 25 år, har hatt diabetes i over 20 år. Jeg har brukt mye tid på å tenke på hva diabetesen har forandret med meg, og hvordan ting ville vært hvis jeg ikke hadde hatt diabetes.
Uten komplikasjoner, men likevel skremt
Jeg er heldig. Akkurat nå er det ingen komplikasjoner, men hva skjer senere i livet. Det er klart jeg alltid har vært bevisst på dette, men når jeg nå fylte 25 år, så jeg livet med en annen synsvinkel og det skremte meg. Jeg begynte å grave dypere i hvorfor jeg kjente på denne frykten og fant ut at jeg måtte tilbake til barndommen for å finne det ut.
Aldri kjent noen likesinnede
Jeg har alltid følt meg veldig ensom med diabetesen. Jeg har aldri kjent noen likesinnede med diabetes, aldri hatt en kompis eller venn som jeg kunne snakke med dette om. Jeg deltok aldri i noen organisasjoner for dette – for det var jeg altfor sjenert til å gjøre. Under oppveksten har jeg alltid vært veldig nøye på at jeg skal være akkurat som alle andre. Derfor la jeg et stort fokus på at min diabetes ikke skulle være synlig for mine venner. Når jeg tenker over det nå, så følte jeg på mye skam rundt det å ha diabetes.
Vendepunktet
Vendepunktet kom da jeg fylte 25 år. Da begynte jeg virkelig å fokusere på hvordan jeg kunne gjøre mitt ytterste for at blodsukkeret skulle være så bra som mulig. Jeg spiste utelukkende bra mat, trente og gikk mange turer. Nesten hver dag drev jeg med enten crossfit, boksing, intervalltrening og gudene vet hva i flere måneder. Etter sommeren klarte jeg faktisk å senke mitt HBA1C fra 6.0 til 4.7 ved å gjøre disse endringene. Etter dette kjente jeg meg mye mer optimistisk for fremtiden.
Søkte kontakt på sosiale medier
Det var ikke bare trening og kosthold som fikk meg til å føle meg bedre. Jeg og diabetesen ble venner da jeg bestemte meg for å være åpen og transparent vedrørende min diabetes. Jeg begynte også nå med å aktivt søke kontakt med andre med diabetes verden over. Noe som helt klart har fått meg til å vokse som menneske. Det var da jeg startet min instagramkonto; Diabetesabbe.
Gjennom sosiale medier, som for eksempel Instagram, kunne jeg ta del i andres hverdag med diabetes, deres opp- og nedturer, og det åpnet virkelig øynene mine. Det finnes så mange, enormt mange med diabetes som jeg søker kontakt med og vil bytte erfaringer med. Vi har samme problem, er urolige for samme saker og kjenner samme glede i å spikre en perfekt blodsukkerkurve, om bare for en dag. Det er klart at man har hørt om ”de andre” under oppveksten, men av en eller annen grunn har jeg mer eller mindre ignorert dem. Vokser man opp i en liten by og er den eneste med diabetes på en hel skole, er det ikke så lett å ta det til seg.
Håper andre gjør det samme
Om man lever et liv der man kjenner seg ensom med sin diabetes, kan jeg virkelig anbefale å søke etter andre med diabetes og se hvordan deres hverdag er. Det har gjort mye for meg, og jeg håper det kan gjøre mye for andre. Nå handler det for meg om å gi tilbake noe til andre diabetikere gjennom å bidra på mitt vis i mine kanaler. Det er også derfor jeg har begynt å skrive for Lev med Diabetes. Håper du vil dele din historie med meg.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
