Første ferie med min diabetes uten foreldre
Hva fader skal jeg gjøre nå? Vesken med all langtidsvirkende insulin er borte!
Nå reiser jeg og kjæresten min alltid med halve insulinet i min og halve hennes håndbagasje, i tilfelle noen av oss skulle miste vesken. Da kunne jeg være sikker på at jeg kunne feriere helt uten problemer. Denne lærdommen fikk jeg fra første gangen jeg var ute og reiste, og jeg håper du kan ta lærdom av det samme.
Lykkelig uvitende
Lykkelig uvitende landet vi og fikk vi endelig kjenne den varme solen mot våre kinn. Ferien hadde begynt, her og nå. Jeg tok et dypt pust og gledet meg til den kommende uken. Vi ble guidet til bussen vår og lastet inn bagasjen i bussens lasterom. På veien slapp vi av et dusin par og familier på et dusin ulike hotell. Vi kjørte forbi spennende natur og terreng med vakker utsikt. Alt virket så problemfritt – helt til bussen stanset og vi skulle ta ut vår bagasje. Den andre håndbagasjen med insulinet var borte.
Alt var borte!
På et hundredels sekund gikk det kaldt nedover hele kroppen min. Alt insulinet var borte! Hva gjør man i slike situasjoner, tenkte jeg. Etter timer med hjelp fra reisebyrået som kontaktet alle hotellene og gjestene kunne vi konstatere at vesken med insulinet var borte. Alt var borte, utenom den insulinsprøyten med hurtigvirkende jeg hadde i min blodsukkerveske. Jeg har aldri hatt sånn type panikk før. Man er jo så vant til å ha alt i kjøleskapet eller på apoteket i byen. Nå stod jeg som en 18-åring som for første gang reiser utenlands uten foreldre, og jeg hadde ingen anelse om hvor jeg skulle ta veien.
Fremmed og livredd
Jeg tok kontakt, i panikk, med min diabetessykepleier hjemme i Sverige. Hun fortalte at jeg måtte finne en lege som kunne skrive ut resept på nytt insulin til meg. Reisebyåret ga meg adressen til en lege de stolte på og jeg heiv meg inn i taxi. Så i ettertid kan jeg tenke at min redsel og panikk var noe unødvendig. Jeg var tross alt i ett EU-land der mennesker også lever med diabetes, så insulin finnes det jo. Men situasjonen var så utrolig fremmed, og jeg var i prinsippet livredd.
Språkvansker
Vel fremme ved det lille akuttmottaket forsøkte jeg å forklare saken min på engelsk i resepsjonen. Noe som var lettere sagt enn gjort. Videre var sykepleierens engelskkunnskaper enda mer begrenset. Etter en god stund med språkproblemer spurte de meg hvorfor jeg ønsket å se en lege? Jeg forklarte igjen at jeg behøvde en resept på insulin. Men hvorfor skal du treffe legen, spurte de igjen. Det virket ikke som vi forstod hverandre i det hele tatt, og det hele virket håpløst.
Apoteket
Etter at jeg var vant med strenge restriksjoner og resepter på insulin, var jeg sikker på at det var det samme her. Jeg var stresset og ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Før en dame i resepsjonen sier hvor mye det koster, og at jeg bare kunne kjøpe det på apoteket. Det var ikke nødvendig å dra til legen! Inne på apoteket gikk det fort. Jeg fortalte hva jeg trengte og ett par minutter senere stod jeg med en pose med insulin i den ene hånden og en kvittering på 70 euro i den andre. Den lettelsen jeg kjente da var ubeskrivelig. Jeg vil påstå at det er mitt livs beste kjøp noensinne! Det kunne egentlig ikke løse seg på en bedre måte, og etter det fortsatte ferien som planlagt. Men siden den hendelsen er jeg ekstremt nøye med å alltid dele opp insulinet i ulike vesker, om man på noen måte skulle miste en av veskene.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
