Stressende jobb på sykehjem – Slik takler Emilie arbeidsdagen

Stressende jobb på sykehjem – Slik takler Emilie arbeidsdagen

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.
Publisert første gang: 07.03.14 | Sist redigert: 18.03.16
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon

I og med at jeg er skolelev, har jeg en veldig forutsigbar hverdag som gir meg en fordel når det gjelder diabetesen min. Store deler av skoledagen er stillesittende, foruten 1 og ½ time i uken hvor jeg har gym. Dette innebærer at jeg må ta litt andre hensyn til blodsukker og insulin, men som oftest er ikke dette noe problem, da trening og fysisk aktivitet er en fast del av hverdagen min.

Annonse

Ved siden av skole og trening er jeg vikar på et sykehjem. Der arbeider jeg i helgene når det er behov. Arbeidshverdagen min på sykehjemmet er ganske annerledes fra skolehverdagen. Dette er et fysisk arbeid og jeg tilbakelegger ganske store avstander på vei gjennom de lange korridorene. I tillegg til løft og stell er dette sammenlignet med en dag på skolen, ikke bare mer krevende fysisk sett, men det er også mer hektisk og forutsigbart. Dette setter dermed andre krav til min diabetes. Først og fremst vet man aldri hva dagen kan bringe. Det kan bli en travel dag, hvor mange trenger hjelp og situasjoner kan oppstå. Eller en rolig dag hvor man har tid til å ta en ekstra lang kaffepause sammen med pasientene. Det er spesielt om jeg har dagvakter at jeg opplever å få føling. Jeg spiser frokost før jeg drar, og dette indikerer da at den er i magen min mellom 1 og 1 1\2 time før vi tar fatt på morgenstellet. Dette er den mest hektiske tiden av arbeidsdagen. Alle skal opp og få stell, og maten skal serveres. Det skal sies at jeg ikke opplever å få føling hver gang jeg har en dagvakt, men av og til hender det.

De aller fleste på arbeidsplassen er kjent med min situasjon, og det er ikke sjeldent jeg hører bekymringer om jeg ikke snart burde spise noe eller snille stemmer som sier at jeg bare må ta meg en pause om jeg behøver det. Jeg kjenner heldigvis kroppen min godt, og merker ganske tidlig om jeg får en føling. Da sier jeg heller i fra og får i meg noe som får blodsukkeret raskt opp. For meg er druesukker gull verdt i slike situasjoner. Blodsukkeret går raskt opp, men som kjent holder jo ikke et par druesukker så lenge. Men, lunsjen kommer som regel i tide til at jeg trenger å innta noe mer for å holde blodsukkeret oppe. Disse «tillatelsene» og «bekymringene» jeg får fra medarbeidere setter jeg derimot stor pris på. Det gjør det enklere å sette seg ned noen minutter om det skulle skje at jeg får føling eller trenger og justere blodsukkeret.

Hverdagen på et sykehjem kan ikke bare være forutsigbar, men også hektisk. Dette merkes for en diabetiker. Stress påvirker jo blodsukkeret, og siden dette også er et fysisk arbeid vil som oftest verdiene gå ned. Men, selv om det er travelt, er det viktig å lytte til sin egen kropp og informere dine medarbeidere om at du har diabetes, slik at du kan ta deg en pause om nødvendig.

Jeg har heldigvis møtt stor forståelse for dette på min arbeidsplass. Det handler bare om å være åpen og forklare situasjonen slik den er.

Del gjerne dine erfaringer om jobb og diabetes 🙂

Annonse

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: