Klar for det store utlandet igjen!

Klar for det store utlandet igjen!

Elisabeth Karina Larsen Nordvik
Født i 1974, opprinnelig fra Finnsnes, men bor i Tromsø. Hadde svangerskapsdiabetes i 1998/99 som utviklet seg til diabetes type 1. Fikk etter 17 år vite at jeg hadde LADA i grunnen på min diabetes. 2 barn og ett barnebarn. Er utdannet spesialpedagog, men jobber nå som personalkonsulent. Har alltid vært ”flink pike” og møtte nesten veggen i oktober 2018. Var sykemeldt frem til april 2020 og har innsett hva en kronisk sykdom kan medføre etter et langt liv med diabetes, både fysisk og psykisk. Brenner for økt kunnskap og åpenhet rundt diabetes!
Publisert første gang: 21.08.22
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon

Etter en lang og hard pandemi, med masse sosial distansering og lite fysisk kontakt med omverden, så turte jeg å dra til syden igjen. Det var med veldig blandede følelser. Angsten for å bli smittet satt godt i.

Vi dro, jeg og min familie. En fantastisk uke ventet oss i Puerto Rico. Jeg var veldig positivt innstilt fordi jeg fikk ny pumpe i fjor, som da viste seg å regulere blodsukkeret mitt greit. Så jeg tenkte det ville være «peace of cake» å dra til syden med denne pumpa. Ja, siden blodsukkeret hadde oppført seg så fint i varmen i fjor.

Annonse

Høyt blodsukker

Problemet er at jeg, fra jeg fikk diabetes, opplever at blodsukkeret blir høyt når det er varmt. Litt sånn at blodsukkeret stiger i takt med temperaturen i varmen. Men som sagt, i fjor sommer opplevde jeg det motsatte.

Blodsukker som hater varme

Vel fremme i Puerto Rico, overlykkelig for å kjenne varmen fra solen mot huden igjen. En fantastisk følelse…. Så lenge det varte… Det var veldig varmt den uka vi var i syden. Det likte ikke blodsukkeret mitt.

LES OGSÅ: Med insulin på flyreisen

En vond sirkel?

Jeg lå høyt på dagtid, men på kvelden falt det. En berg og dalbane. Nytteløst å gi ekstra insulin på dagtid, og aktivitet i varmen gjør bare at blodsukkeret stiger ytterligere. En litt vond sirkel. En veldig kjedelig sirkel når man er i utenlandet.

Stor respekt

Jeg har stor respekt for min diabetes når jeg er i utlandet. Jeg er redd for at det skal gå galt og at jeg vil trenge medisinsk hjelp. Kanskje en dum tanke, men den er min. Jeg er engstelig for å måtte oppsøke sykehus i et fremmed land. Med et fremmed språk og som kanskje ikke er like god på den teknologien av utstyr vi har i Norge.

Annonse

LES OGSÅ: Har du mistet treningsmotivasjonen? Her er Emilies tips for å komme igang igjen 

Folk reagerer forskjellig

Jeg hører ofte at andre med diabetes sier; at når det er varmt, da synker blodsukkeret og de trenger mindre insulin. Litt misunnelig egentlig, men vet ikke helt hva jeg er misunnelig på? Kanskje det er fordi at dersom jeg var lav i blodsukkeret, så innbiller jeg meg at jeg ikke ville ha hatt samme frykten som når jeg ligger høyt…

Tross alt…

Uansett, jeg hadde en trivelig tur. Jeg kommer til å gjøre det igjen selv om det koster litt. Samtidig så er det en utfordring for meg. Jeg skulle egentlig ønske at jeg kunne vandret rundt omkring, trent litt og vært mer aktiv. Men diabetesen min ønsker ikke det i varmen. Så vi holder oss i ro på dagtid, jeg og diabetesen min.

Mitt motto

Greit det også, eller er det greit? Blir ikke helt enig med meg selv. Men har anerkjent at med diabetes så må man gi og ta. Ikke alt jeg kan styre eller gjøre noe med. Trist? Bittert? Ja, kanskje til tider, men samtidig; det er ikke hvordan jeg har det, men hvordan jeg tar det. Jeg tenker ofte på det, samtidig som tanken slår meg: Kanskje det er verre for de rundt meg å se disse utfordringene?

LES OGSÅ: Med diabetes i ekstremvarme

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
Registrer for nyhetsbrev
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: