Hvordan få til en vellykket russetid med diabetes

Marte Haaje Jacobsen
Jeg er født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan.. Studerer nå femte avdeling rettsvitenskap ved UiO, og er lidenskapelig opptatt av å reise.

I 2010 hadde jeg endelig lagt 13 år med skolegang bak meg. En bekymringsløs russetid stod for tur og alt var planlagt til minste detalj.

Hjemme satt mamma og pappa livredde. Hver eneste kveld. De godtok at jeg var russ og ønsket å delta på alt, men de var redde for hva fire uker med fest ville gjøre med en diabetesdiagnose.

De hadde hentet meg på fester tidligere og sett hvilken dårlig kombinasjon diabetes og alkohol er. Som 19 åring var ikke jeg den mest ansvarsfulle heller, og det var ofte jeg glemte å spise.

LES OGSÅ: Det er lett at diabetesen kan komme i andre rekke når du flytter hjemmefra

… og en negativ diabeteslege

Jeg var aldri i tvil om jeg skulle være russ. Diabeteslegen min advarte meg sterkt mot å delta, ettersom blodsukkeret mitt var ustabilt og jeg slet med å merke følinger på egenhånd. Jeg husker så godt hva han sa: «Bli med på noe, men ikke alt. Og jeg fraråder deg å være med på de arrangementene hvor du må sove utenbys. Marte, det kommer et liv etter russetiden også».

Valgte stikk motsatt

Det første jeg og venninnene mine gjorde var å bestille oss gullpass på arrangementene, slik at vi hadde adgang til absolutt alt. Jeg hadde aldri latt diabetesen hindre meg i noe, hvorfor skulle den gjøre det da? Hvorfor skulle ikke jeg oppleve det samme som vennene mine, kun grunnet en kronisk sykdom? Diabetesen skulle ikke ødelegge for meg!

LES OGSÅ: Får sterke humørsvingninger av diabetes

Avtale med foreldrene

Blant tingene jeg lovet foreldrene mine å gjøre var å alltid passe på at jeg hadde nok insulin, hadde med blodsukkerapparat og følingsmat. At jeg skulle ha strøm på mobilen og ringe hjem noen ganger i løpet av kvelden.

Avtalen var at dersom de ikke fikk tak i meg skulle de ringe til de andre jentene på bilen, noe heldigvis alle sa var greit! De lovet også å hjelpe meg dersom det var behov for det, eller ringe hjem til foreldrene mine dersom de var redde for meg.

Godt forberedte venninner

Vi brukte mange timer sammen før selve russetiden startet. Vi pusset opp bilen, vi planla turer, skaffet sponsorer og ble ordentlig kjent. En av kveldene holdt jeg et kurs for jentene hvor jeg lærte bort de mest nødvendige tingene om diabetes. De fikk måle blodsukker, lære verdier og fikk se hvordan insulin skulle settes.

På den tiden hadde jeg insulinpumpe, men dersom det skulle skje noe med pumpa hadde jeg alltid med ekstra sprøyte med hurtigvirkende insulin. Vi ble enige om at jeg skulle ha en ryggsekk med de viktigste tingene liggende i bilen. Pluss noen lister slik at alle visste hva de skulle gjøre dersom noe skjedde med meg.

Min beste venninne var en del av gjengen, og hun tok selvfølgelig mye ansvar for meg. Hadde jeg ikke feiret russetiden sammen med henne hadde jeg ikke hatt mulighet til å kose meg så mye som jeg gjorde, og være så fri for bekymringer. Vi har vokst opp sammen, og hun har sett meg på mitt verste, både med høyt og lavt blodsukker.

LES OGSÅ: Har du mistet treningsmotivasjonen?

Mest ansvar tok jeg selv

Blodsukkeret ble målt ekstremt mange ganger i løpet av kvelden, insulin ble satt når det var nødvendig, og alkoholinntaket ble beregnet ut fra både blodsukker og matinntak i løpet av dagen. Heldigvis gikk det bra mesteparten av tiden. Det var en episode hvor jeg fikk føling uten å merke det selv, men det forstod raskt ei venninne, og det ordnet seg.

Foreldrene mine slappet av etter hvert som dagene gikk, og de så at datteren deres klarte å ta vare på både blodsukkeret og seg selv.

Planlegg og vær forberedt, så hindres du ikke

Russetiden ble en lang og vellykket feiring. Selv med diabetes. HbA1c gikk opp noe i løpet av ukene, men det var planlagt for å holde blodsukkeret litt høyere enn vanlig.

Mitt beste tips til russ og foreldrene deres: Planlegg og vær forberedt på alle situasjoner. Ha en god dialog, stol på ungdommene deres og ikke vær redde for å be om hjelp!

Del: