Angsten for pumpe

Angsten for pumpe

Tone Liabø
Jeg er ei 23 år gammel jente fra Singsås, driver aktivt med hest og sprangridning ved siden av veien til å finne et passende yrke. Fikk diabetes type 1 i en alder av 12 år, og senskaden polynevropati i begge bein i 2012. Aktiv, jordnær og oppegående jente som også elsker å uttrykke meg gjennom tekst og bilder. Min visjon er å vise at Diabetes ikke skal være en hindring for mål og drømmer her i livet, og inspirere andre til å tørre å gå utenfor sin komfort-sone.
Publisert første gang: 12.05.16 01:00

En ny time hos diabetessykepleieren, og det samme spørsmålet nok en gang: «Du vil ikke prøve en slik sensor, da?»

Accu-Chek Mobile - Boots

Da jeg skjulte sykdommen

Jeg har tidligere skrevet innlegg om min historie. Det handlet  mye om tiden jeg brukte på å skjule diabetesen, og den store frykten for at noen skulle finne ut at jeg var syk. Å måle blodsukkeret og ta sprøyter foran folk var helt uaktuelt, uansett om det var ukjente eller bekjente. Dette ga meg et meget dårlig blodsukker over tid og etter hvert en seneskade.

Mer om dette kan dere lese her.

Den forferdelige insulinpumpa

Jeg har hatt to forsøk med insulinpumpe noe jeg husker som en stor skrekk. Jeg følte meg ubekvem på skolen. Jeg gikk i store klær for å skjule den og følte meg stygg selv om den ikke skulle vises på kroppen min. Jeg var livredd for at noen av guttene på skolen skulle løfte meg eller tulle med meg og dermed kjenne pumpa. Dersom slangen fra pumpa til magen vistes ble jeg nesten kvalm av meg selv.

Tone Liabø. Foto: privat

Tone Liabø. Foto: privat

Koblet meg fra

Det endte med at jeg koblet meg fra oftere og oftere på skolen. Dette gjorde at jeg ikke fikk insulin i kroppen i det hele tatt. Det skjedde ofte at pumpa nesten gikk tom for insulin mot slutten av skoledagen og lagde lyder. Det var helt forferdelig. Jeg kan huske at jeg ble veldig engstelig når det var tid for å bytte insulin. Det hendte at jeg la pumpa nederst i skolesekken slik at pipingen ikke skulle høres.

Les tips til hvordan du kan redusere følinger her.

En gang gikk det galt

En gang gikk det hull på slangen uten at jeg ikke merket det og jeg ble veldig dårlig. Dette skjedde under prøvejobbing på en stall i Danmark. Det var stor aktivitet hel dagen. Jeg ble kvalm, utmattet og det verket i hele kroppen. Uten at jeg skjønte hvorfor var blodsukkeret farlig høyt.

Frykten henger igjen

De siste årene har min fantastiske diabetessykepleier introdusert meg for sensor. Jeg har lest mye om det og virkelig prøvd å se for meg et liv med sensor. Likevel henger frykten igjen. Spesielt dette med at det skal synes og at noen skal se den. Hver gang jeg er på time spør hun om jeg ikke er interessert i å prøve. Hver gang vrenger det seg i magen min og jeg takker pent nei etter kort tid. Jeg har sagt at jeg skal si ifra dersom jeg ønsker å prøve, men enda i dag er jeg ikke villig. Det hadde vært deilig å ha mer kontrol, men problemet er at jeg er redd. Engstelig for å bli sett på som en «maskin» ved at noe er koblet til meg døgnet rundt. Selv om det er lite og kan skjules, så vises det for min del.

Toppidrettsutøver Jørgen Mjøs Nilsson (21) har levd med diabetes siden 10-års alderen. I begynnelsen snudde sykdommen livet opp ned, men sammen med blodsukkerapparatet Accu-Chek Mobile har Jørgen tatt kontroll over eget liv. Hans store drøm ligger fortsatt fast: Å stå øverst på seierspallen som olympisk mester.

Toppidrettsutøver Jørgen Mjøs Nilsson (21) har levd med diabetes siden 10-års alderen. I begynnelsen snudde sykdommen livet opp ned, men sammen med blodsukkerapparatet Accu-Chek Mobile har Jørgen tatt kontroll over eget liv. Hans store drøm ligger fortsatt fast: Å stå øverst på seierspallen som olympisk mester. Foto: privat

Selv støtteapparatet kan ikke endre tankegangen

Jeg har en fantastisk familie, venner og en meget støttende kjæreste som er der for meg hele tiden. De ønsker alle sammen at jeg skal prøve ut sensor og kjenne på hvilke fordeler det kan gi meg. Likevel har de også forståelse for at jeg synes det er utfordrende.

Med sensor ville jeg blitt redd for å gå med lite klær på sommeren, redd for å gå i bikini, redd for at noen skal kjenne den over klærne. Det er nettopp denne redselen som bestemmer over meg. Jeg ønsker å prøve for en periode for å se hvordan det går, for jeg tror virkelig livet er enklere med et slikt hjelpemiddel.

 

Aldri en fridag: Det er utrolig viktig å være åpen – uansett sykdom og utfordringer. Du kan ikke gå på ren viljestyrke for alltid. Det har jeg lært «the hard way». Klikk på bildet for å lese mer.

Aldri en fridag: Det er utrolig viktig å være åpen – uansett sykdom og utfordringer. Du kan ikke gå på ren viljestyrke for alltid. Det har jeg lært «the hard way». Klikk på bildet for å lese mer. Foto: iStock

En dag, kanskje

Jeg er helt sikker på at en dag vil jeg klare å prøve sensor. Dagen jeg planlegger graviditet og trenger enda mer kontroll vil jeg gjøre alt jeg kan for å få den kontrollen. Kanskje blir det både pumpe og sensor, kanskje ikke. Jeg har en fantastisk sponsor innenfor hestesporten som også har diabetes type 1. Selv har opplever ha han bruker både sensor og pumpe.

 

 

Slider Image 1

Overvant sprøyteskrekken: I de snart 11 årene vår blogger Emilie Kleven har hatt diabetes, har hun prøvd ut det meste av brukerutstyr og hjelpemidler. Det har skjedd store endringer siden jeg ble diagnostisert i 2003, og takk og lov for det! Klikk på bildet for å lese mer! Foto: iStock

Jeg ser tydelig fordelene og hvor mye enklere det er å få kontroll på hverdagen.

Jeg er likevel sta og klarer ennå ikke overvinne den store frykten. Med stikk i fingeren og sprøyter har jeg god kontroll så lenge jeg er forberedt. Noen dager går det veldig bra, andre dager er det vanskeligere. Gjennomsnittsblodsukkeret er på vei ned, så noe må jeg jo gjøre riktig.

De gode, gamle sprøytene får følge meg på veien videre, fram til at den store frykten gradvis blir bearbeidet og brutt ned.

1/5 (1 Review)
Del: