Norge på langs med diabetes – del 2

Norge på langs med diabetes – del 2

Martin Sjørbotten
har hatt diabetes type 1 siden han var 4 år gammel. Han har lang treningserfaring og jobber som personlig trener. Han har vært norgesmester i både turn og cheerleading og er generelt aktiv på mange områder.
Publisert første gang: 12.08.14 10:32

Martin Sjørbotten har hatt diabetes siden han var 4 år. Nå er han 24, og har aldri følt at diabetesen har vært en hindring i livet. Sommeren 2013 bestemte han og søsteren seg for at de skulle sykle Norge på langs – fra Nordkapp til Lindesnes.

Accu-Fine vitusapotek

Les del 1 her!

Fredag 23/08: Vi har nå syklet ca. 590 km. Vi har passert Alta og Tromsø, for å nevne de største stedene, og er nå ankommet Sommarøy. Dette stedet er idyllisk. Et sjarmerende lite sted med et sydenlignende preg.

Det var deilig å passere Tromsø siden jeg har vært der før og det endelig var noe som føltes kjent, til tross for alle milene som er igjen.  Da jeg ankom Tromsø, var noe av det første jeg hørte; «… og her kommer han, Karl I Hagen». Brått føltes Norge veldig lite igjen.  De siste dagene har vi opplevd kjempefin natur, og vi har sett mange forskjellige dyr. Jeg har til og med nesten kjørt ned et reinsdyr men jeg syklende pratet med Marie. Været har vært veldig ustabilt og den verste dagen var garantert da vi syklet Olderfjord-Alta. Vi hadde syklet slakt oppover i timevis, og jo høyere opp vi kom jo mindre ly var det for vinden. Det er ingen trær, få hytter og stort sett alt som var å se var store områder som var beregnet for reinsdyr. Vidda var åpen, og mens vi nærmet oss toppen kunne vi se at de mørke skyene kom nærmere og nærmere. Det tok ikke lang tid før det kom noen små drypp fra himmelen. Deretter ser jeg Marie, foran meg, regelrett bli kastet ut av veien. Rett etterpå blir jeg også tatt av vindkastet og kjører ut. Regnet som startet med noen små drypp er nå blitt til hagl og kommer i nesten 90 graders vinkel på grunn av vinden. Vi var allerede blitt våte og sto langs veien med ryggen til uværet mens vi prøvde å redde de siste tørre kroppsdelene. Hendelsen varte ikke mer enn ca. 10 minutter, men det holdt i massevis for meg, og ga en god pekepinn på hva vi kan ha i vente.

Jeg har nå smakt litt på diabetesutfordringene. På dagtid fungerer det veldig bra med 10 % i basaldose mens jeg sykler. Basalen jeg bruker på natta har jeg vært mer skeptisk til og har gradvis tilpasset meg. Jeg var redd for å få føling mens jeg sov. Etter såpass mange timer på sykkelen er det ikke bare-bare å våkne for Marie dersom jeg skulle få insulinsjokk. Jeg har tidligere lagt meg etter treningssamlinger hvor jeg har trent 6 timer og da har det ofte endt med føling den samme kvelden. Derfor valgte jeg heller å la basaldosen stå på 10 % den første natta for å teste dette. Jeg våknet med et blodsukker på over 20 og skjønte at jeg måtte øke basaldosen neste natt. Det eneste problemet er at når du trener vil det påvirke diabetesen din i 24 timer. Når du trener dag nummer to, vil du få enda en forsterkning og slik fortsetter det (til en viss grad). Jeg prøvde meg på 20 % og jeg våknet fortsatt med høyt blodsukker. Etter gradvis tilpasning endte jeg opp med en basaldose på 50 %. Det var faktisk en større utfordring enn jeg trodde siden det er veldig mange faktorer som spiller inn. Til og med hvordan terrenget jeg hadde syklet måtte inn i beregningene.

Utdrag fra notatene jeg skrev; ”60 % var litt for mye etter 15 mil på setet. Våknet kl. 0500 med 6,4 i blodsukker, spiste en strimmel  ’Kvikk Lunsj’ og våknet med 4,4 et par timer senere… Prøver mg på 50 % i morgen, noe jeg tror vil være perfekt!”

Accu-Chek Mobile

Torsdag 29/08: Vi har nå ankommet Trondheim og har tilbakelagt omlag 1200 km. Vi har syklet over Andøya som var flat som en pannekake. Mot slutten av øya merket jeg at kneet begynte å gjøre vondt, og det viste seg å være en betennelse. Det kom ikke som noe sjokk med tanke på at kroppen absolutt ikke er vant med så lange sykkeldistanser. Ibux var løsningen, som er både betennelsesdempende og smertestillende. Et par dager etter var vi i Svolvær hvor vi egentlig skulle fortsette ut til Stamsund og ta båten derifra. Grunnet mye vind (21 m/s) måtte vi droppe dette. Vår første restitusjonsdag ble derfor på båten fra Svolvær til Brønnøysund.

Sigøyner1

Vi syklet turens foreløpig lengste etappe og vi hadde turens mest stabile vær med opphold og litt sol. Dagen var knallhard med mye klatring opp og ned og avslutningsvis syklet vi opp et lite fjell som vi hørte skulle være veldig tungt. Vi lo godt av da vi nådde toppen fordi vi så vidt kjente det i beina. Det viste seg at fjellet var MYE verre enn vi trodde. Om jeg skal beskrive det med egne ord så var det ett fjell med to fjell oppå. Jeg var til og med utålmodig da vi trillet ned den siste nedoverbakken fordi den var så lang! Vi har hatt våre gode og dårlige dager begge to men Namsos-Trondheim var nok min verste etappe.

Denne dagen så jeg til sammen fem elg, og de to første var skremmende nært. Vi hadde syklet i noen timer, og det var svært liten trafikk. I det vi nådde bakketoppen fikk jeg øye på to elg, en stor og en liten, så jeg slakket farten. Jeg kikket tilbake på Marie for å se på reaksjonen hennes, og hun syklet rolig et lite stykke bak. Det kom en forbikjørende bil som skremte elgene. Den store elgen løp over veien slik at bilen måtte bråbremse mens ungen løp inn i skogen til høyre. Bilen som nesten krasjet i elgen var bare fem meter foran meg og alt skjedde i underkanten av et minutt. ”Så du det?” ropte jeg til Marie. Men neida, på turens kanskje mest actionfylte hendelse hadde hun syklet med blikket ned.

Her kan du lese tredje og siste del av Martins reise gjennom Norge.

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Accu-Chek Mobile
0/5 (0 Reviews)
Del: