Min historie

Min historie

Lone Andersen
Lone er en jente på 16 år fra Sarpsborg. Hun går på musikk, dans og dramalinjen og er naturlignok glad i musikk. Hun spiller gitar og piano i tillegg til å sang. På fritiden er hun med venner og liker å trene. Lone har et veldig spennende år foran seg. I juli reiser hun på utveksling til New Zealand, der skal hun gå på en musikkskole et helt år. Hun vil fortelle om de ekstra forberedelsene og forhåndsreglene hun må ta siden hun har diabetes. Hun vil også dele erfaringer om hvordan det er å være utvekslingselev med diabetes.
Publisert første gang: 27.05.13 | Sist redigert: 18.03.16
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon

Jeg heter Lone, jeg er seksten år og jeg bor i Sarpsborg. Jeg har hatt diabetes type 1 i snart seks år, og jeg kan nesten ikke huske hvordan det er å ikke ha diabetes. Det er rett og slett bare blitt en del av meg. Her er min historie:

Annonse

Fredag 1.  Juni 2007 dro jeg ti år gammel, til legen for å sjekke en vond klump i kneet. Jeg hadde tilfeldigvis også gått ned 7 kg på kort tid like før. Flere i familien trodde jeg hadde fått anorexia. Jeg hadde nevnt for mamma at jeg tisset mye, og var veldig mye tørst. Dessuten hadde jeg mye mageknip, vondt i hode og var ofte veldig sliten. Mamma syntes vi skulle ta en blodprøve når vi allikevel var hos legen, bare for å sjekke at alt var bra med meg.

Det var tidlig om morgen, så jeg hadde enda ikke spist frokost, og allikevel viste blodprøvene et blodsukker på 14. Jeg husker jeg satt på venterommet og gråt. Jeg ante ikke var diabetes var for noe, jeg syntes bare «sukkersyke» hørtes horribelt ut. De første tankene jeg fikk var: Får jeg aldri mer spise is? Eller drikke saft?

Jeg ble sendt rett på sykehuset, der ble det flere blodprøver, mye venting, mange nye mennesker og mye informasjon på kort tid. På sykehuset ble jeg liggende i en og en halv uke. Mitt sykehusopphold har jeg gode minner fra. Alle sykepleierne var kjempesnille, jeg følte meg trygg og godt passet på, jeg fikk gaver fra familie og venner, og mange tegninger fra alle i klassen. Jeg husker at en av dagene fikk jeg lov til å dra hjem å sove en natt, men da jeg kom hjem lengtet jeg tilbake på sykehuset, så vi dro tilbake igjen samme kveld. Da jeg ble skrevet ut, lengtet jeg fortsatt etter å være innlagt.

Det første året brukte jeg insulinpenner. Jeg mestret alt sammen ganske bra i førsten. Jeg hadde bra Hba1c. Jeg satte riktig doser med insulin, målte blodsukkeret ofte, telte karbohydrater, førte skjemaer og førte matlogg. Etter et år ble jeg kjent med en annen jente med diabetes via «nettby». Hun fortalte meg om at hun skulle få insulinpumpe, noe som var helt nytt for meg. Jeg ble fort interessert, så det tok ikke lang tid før jeg også begynte å bruke pumpe.

Jeg er veldig glad for at jeg fikk diabetes da jeg var ti år og ikke senere. Jeg kan tenke meg det hadde vært veldig vanskelig. Som sagt mestret jeg alt veldig bra i begynnelsen, men med en gang jeg kom i tenårene begynte det å skli ut. Som sekstenåring skjer det veldig mye annet i livet, så jeg tror absolutt ikke jeg hadde hatt tid til lære meg å håndtere diabetes i dag, men nå går det meste på rutine.

Annonse

I mitt neste innlegg skal jeg fortelle litt mer om mitt oppfatning av diabetes. Jeg gleder meg også til å fortelle dere om utvekslingsåret jeg skal ha i New Zealand 🙂

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
Registrer for nyhetsbrev
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: