Engasjert diabetespappa: – Jeg reagerte ofte med irritasjon under den første tiden

Nordiske bidragsytere
Dette er innhold laget av forfattere fra vårt nordiske nettverk.

Det finnes en verden på internett der engasjerte diabetesforeldre er våkne til langt på natt, og mer enn gjerne deler sine erfaringer. De fleste er kvinner. Men det finnes flere aktive og engasjerte diabetesfedre der ute, og jeg er en av dem.

Av MIKAEL WIKSTRÖM

På sykehuset da min sønn ble syk, mens familien lå og sov og leger og sykepleiere regelmessig kom innom for å gjøre kontroller, begynte jeg i min egen søvnløshet å søke på diabetes. Dette var stikk i strid med legens råd, for selv om det finnes mye bra på nettet, finnes det også mye negativt. Han hadde selvsagt rett, men jeg forsøkte å fokusere på det positive.

Jeg sendte penger til Barndiabetesfonden, fylte ut en søknad om medlemskap i Diabetesföreningen, og fant til og med frem til foreldregrupper på sosiale medier der jeg søkte om å bli medlem. Til min overraskelse ble jeg godkjent i løpet av minutter.

Det åpnet seg en ny verden for meg, en verden der engasjerte diabetesforeldre er våkne til langt på natt. Jeg var ikke alene, for det fantes et tusentalls andre foreldre der ute – bare et klikk unna.

LES OGSÅ: Loggføring – har det egentlig noe for seg?

Praktiske fedre og følsomme mødre

Blant medlemmene fantes både menn og kvinner, men innleggene kom i all hovedsak fra kvinnene. De var aktive og skrev stadig om ulike emner der de berørte følelser på et dypere nivå, i motsetning til mennene som oftest ga praktiske svar uten følelser.

Jeg fortsatte mine internettsøk og fant blogger om diabetes, men de jeg fant berørte rollen som mor til en diabetiker, eller livet med egen diabetes. Det var absolutt ikke noe galt med disse bloggene, tvert imot ga de meg mye i løpet av de første dagene i dette «nye livet». Men mine mange innestengte følelser forble nettopp det – innestengt. Og jeg reagerte ofte med irritasjon under den første tiden.

Denne innestengte aggresjonen ga meg likevel driv til å bli aktiv.

Jeg tok en aktiv tilnærming til å skaffe ressurspersonale til førskolen, til å søke om stønad, og til å kontakte forsikringsselskaper. Jeg begynte å spekulere i mulige måter å samle inn penger til forskning. Jeg bestemte meg for at framtiden skulle bestå av håp, og ikke bare fortvilelse.

Sakte men sikkert begynte jeg å leve med diabetesen, i stedet for imot den. Selvsagt har jeg fortsatt dager der jeg avskyr den, men jeg prøver å være ærlig mot mine nærmeste når jeg har en tung dag, i stedet for å stenge inne alle følelser.

Det er det jeg har lovet min sønn, å beskytte ham, men også å være ærlig mot ham.

Frykten for lavt blodsukker er alltid der

Min far fikk også diagnosen diabetes type 2 for flere år tilbake, og jeg ser virkelig forskjellene på hvilken pleie min far og min sønn trenger. Mens min sønn har kontinuerlig blodsukkermåler og insulinpumpe som kan gjøre mikroskopiske endringer, har min far satt sin lit til faste doser av insulin og sprøyter. Noen ganger går det bra, andre ganger går det mindre bra. Min sønn har ikke alltid så treffsikre foreldre, for det hender vi mislykkes – og det kan skje ofte, om jeg skal være ærlig. Men for hver eneste feil vi gjør lærer vi noe nytt.

I min sønns tilfelle blir feilene ofte rettet opp ved hjelp av en kontinuerlig blodsukkermåler. For min far er det derimot annerledes. Ofte opplever han enten skyhøye blodsukkerverdier, eller lave verdier, som begge påvirker han fysisk på ulike vis. Noen ganger er han klar over det, og andre ganger ikke.

Diabetes type 1 og type 2 er to forskjellige sykdommer, men frykten for konsekvensene som følger av lavt blodsukker er likevel til stede hos begge. Og vi må kjempe for begge sykdommene!

Mikael er en vanlig pappa fra Sveriges østkyst, Västervik. Han er 34 år, har hus og bil og et helt «normalt» liv sammen med sin kone. Normalt til den graden at han har en fireårig sønn med diabetes type 1 som krever forpliktelse døgnet rundt, året rundt. I tillegg har også Mikaels pappa diabetes type 2.

Del: