Kunne helsevesenet ha gjort noe annerledes?

Maria Schmidt
Maria er født i 1994. Hun fikk diabetes type 1 i 2012, og bruker til daglig insulinpumpe. Maria er veldig glad i hunden sin, Nevada, som hun en dag ønsker å trene til å bli en diabeteshund.

Jeg kunne nok gjort mye annerledes for å få et bedre langtidsblodsukker og et bedre liv med diagnose. Men hva kunne helsevesenet gjort bedre?

Dette har jeg tenkt mye på i det siste. Jeg har hatt diabetes i snart 3 år, og nå begynner det å gå opp for meg (også) at tilbudet ikke er tilstrekkelig. Dette innlegget er ikke ment som direkte kritikk mot helsevesenet, men som en refleksjon over hvor forskjellig tilbudene kan være på ulike sykehus.

Skuffet nydiagnostisert

Jeg hadde ingen god opplevelse på det første sykehuset jeg var på. Der og da følte jeg at det var tilstrekkelig med hjelp, men jeg følte meg aldri helt komfortabel i samtalene med mine diabetessykepleiere. Jeg ble liksom aldri hørt. Det kan godt skyldes at jeg nettopp hadde fått diabetes og ikke visste helt hvordan disse samtalene skulle utarte seg. Likevel, når jeg tenker tilbake så burde jeg fått like bra behandling da, som jeg får nå.

Ønsket meg insulinpumpe

Jeg husker jeg var tidlig ute med å få insulinpumpe. Og den fikk jeg ikke før 2 år etter diagnosen. Frustrerende. Den har nemlig hjulpet meg enormt med å få ned langtidsblodsukkeret. Diabetessykepleierne på mitt første sykehus ville derimot at jeg skulle få ned HbA1c med penn før jeg kunne begynne med pumpe. De mente altså at jeg måtte klare meg med penn først og bli vant til dette. Penn ble jeg vant til veldig fort: Dosering gikk bra og det gikk greit å stikke seg selv. Kunnskapen om bruk av penn hadde jeg nok av, men det fungerte bare ikke så godt for meg. Jeg trengte et bedre hjelpemiddel som ville gjøre det enklere for meg i hverdagen. Pumpe er dette hjelpemiddelet for meg i dag, og jeg skulle sårt ønske at jeg fikk dette med en gang jeg ba om det.

Nytt sykehus og samme motvillighet, helt til …

Et par måneder etter diagnosen flyttet jeg. Det betød også et bytte av sykehus. Her ble jeg heller ikke tatt på alvor da jeg ba om insulinpumpe, og jeg fikk samme respons: «Prøv å få ned HbA1c med penn først.» Selv mener jeg at dette var en av årsakene til at jeg hadde høy HbA1c (i gjennomsnitt rundt 9-11) i to over to år. Da jeg kom til Ullevål endret saker og ting seg. Og pumpe fikk jeg med en gang jeg ba om det. Ullevål har virkelig vært det første stedet hvor jeg har blitt tatt ordentlig seriøst av flinke, vennlige og trygge diabetessykepleiere.

Tilbud om behandlingshjelpemidler

På de to første sykehusene nevnte de aldri produkter eller hjelpemidler som kunne bedre hverdagen. Og i begynnelsen trodde jeg at alle med diabetes brukte penn som eneste behandling. Jeg vet ikke om flere har opplevd det samme, men jeg synes personlig at det er litt rart at jeg ikke fikk tilbud om ulike behandlingshjelpemidler slik at jeg selv kunne vurdere hva som var best for meg. I stedet måtte jeg mase gang på gang og det var kun et bytte av sykehus som ga meg muligheten til å prøve alternativer. Jeg vet at behandlingshjelpemidler som insulinpumpe og CGM sensor er dyrt, men det burde ikke settes en pris på en optimal hverdag for kronisk syke. Dette er en diskusjon som jeg ikke skal gå så mye inn i, men jeg vil bare poengtere at jeg synes det er viktig at vi som har diabetes får tilbud om de ulike behandlingsmetoder.

Ting kunne ha vært gjort annerledes

Jeg vil ikke bare lempe skylda på sykehusene. Selv kunne jeg også gjort ting annerledes. Jeg skulle bare ønske jeg fikk litt bedre hjelp på veien. Med insulinpumpe og sensor har jeg det nå mye bedre og HbA1c har gått betydelig ned.

Er det noen som kjenner seg igjen eller opplever manglende informasjon om behandlingshjelpemidler?

Del: