En sniktitt inn i et diabeteshjem

En sniktitt inn i et diabeteshjem

Kristi Herje Haga
Kristi har hatt diabetes type 1 siden 2006. Hun er mamma til to gutter – Oliver (født i 2004) og Martinus (født i 2009). Kristi er opptatt av hvordan trening og kosthold positivt påvirker hennes mestring av diabetes.
Publisert første gang: 05.01.16 | Sist redigert: 26.08.19
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon

Høst og nytt semester betyr også nytt bosted og bosituasjon for mange studenter og andre. Jeg vil tro det er like mange med diabetes som ”friske mennesker” som bor i kollektiv eller boformer der man deler kjøkken eller bad. Jeg tenker det ofte kan være en fordel for oss med diabetes å bo sammen med andre.

Annonse

Jeg føler i alle fall på en trygghet ved å bo sammen med flere, i tillegg til barna mine som begynner å bli store.

Fint å vite at man er flere i huset

For de aller fleste er en trygg hverdag helt essensielt for å leve et godt liv. Dette er særlig tilfelle for mange med diabetes. Spesielt kanskje for de som sliter med store svingninger i blodsukker, særlig om natta. Det å ha noen i nærheten i tilfelle det skjer noe, gir oss en tryggere hverdag der vi kan tørre å ha lavere verdier uten å alltid måtte ”safe”.

For min egen del er dette av stor betydning. For et par år siden bodde jeg alene og barna mine bodde hos meg annenhver uke. Selv om jeg har et blodsukker som er greit å regulere, lå jeg alltid med for høye verdier de ukene barna var hos meg. Jeg tok få sjanser og var redd for føling når de var hos meg. Slik var det, til tross for at jeg aldri har hatt så alvorlig føling at jeg ikke kan gjøre rede for meg.

LES OGSÅ: Brev til min familie

Trygghet i bokollektiv

Sommeren 2014 kjøpte jeg en enebolig sammen med min søster. Til sammen har vi fem barn som bor hos oss annenhver uke. Min diabetes er en del av hverdagen til oss alle syv, selv om den stort sett er ”usynlig”. Likevel er det en stor trygghet for meg å bo sammen med denne gjengen som vet hva de skal gjøre om blodsukkeret mitt blir for lavt. De er også utrolig flinke til å ta hensyn når jeg får føling, siden jeg da trenger å være for meg selv til det går over og kroppen er tilbake til normalen.

Annonse

Mang en gang har de også tilbudt meg godteriet sitt når jeg har fått lavt blodsukker. Snakk om forståelsesfulle barn!

LES OGSÅ: Å være sosial er bra for helsa!

Ingen ”mine og dine” sjokkiser i et diabeteshjem

Noen ekstra hensyn må de nok ta de som bor sammen med en med diabetes. Dersom mat, sjokolade eller drikke blir borte på mystisk vis, kan det godt være at det er blitt brukt som følingsmat! Når følingen kommer blir i hvert fall jeg grepet av panikk og må ha raske karbohydrater. Jeg tar det første og beste jeg finner. Og det er ikke alltid jeg rekker å tenke på hvem som eier maten.

Her i huset skjer det rett som det er at jeg tar sjokolade fra søster´n dersom det er det jeg har lyst på når jeg har føling, og jeg ikke finner min egen kjøkkenskuff. Jeg kompenserer heller med å kjøpe små ”gaver” til henne med sjokolade og annet godis!

LES OGSÅ: En uforståelig opplevelse med diabetes

Ha lavere terskel for å ringe 113!

For de som bor sammen med en som har diabetes, er det greit å vite hva man skal gjøre dersom uhellet først er ute og en kraftig føling oppstår.

Alle med diabetes anbefales å ha liggende en sprøyte med glukagon i. Inneholdet hjelper leveren til å omdanne noe som heter «glykogen» til glukose (sukker). Glukose frigis deretter til blodbanen – dette fører til at blodsukkernivået øker. Det er lurt å vise de andre du bor sammen med hvor denne ligger og en kjapp innføring i hvordan den fungerer. Det ligger også ved en liten bruksanvisning dersom man er i tvil når en eventuell situasjon oppstår.

LES OGSÅ: Gjør god helse til en familieprioritet

Jeg mener også at terskelen for å ringe 113 bør være lav dersom man ikke klarer å få kontakt med en person med lavt blodsukker. Dette både med tanke på sikkerhet til pasienten, men også for usikkerheten en alvorlig føling ofte gir den som står i situasjonen. Jeg har sagt til alle ”mine” at de kan ringe ambulanse dersom de ikke får kontakt med meg. Den terskelen bør være lav for alle som har en alvorlig kronisk sykdom som diabetes.

Til tross for at det er et par hensyn å ta når man bor sammen med en med diabetes, tror jeg det er ganske så likt som å bo sammen med en som ikke har det. Alle mennesker har en bagasje andre må ta hensyn til!

LES OGSÅ: Dette bør familien din vite om blodsukkeret!

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
1/5 2 tilbakemeldinger
Del: