Verdien av å møte likesinnede
Mannen min Tor og jeg var nylig på Diabetesweekend i regi av Ungdiabetes. Det var en fin helg med innholdsrikt program, og jeg følte vi begge var fylt med motivasjon og kunnskap på vei hjem.
I skrivende stund er det kun timer siden vi kom hjem fra arrangementet, og det føles rart å ikke lenger være omgitt av andre mennesker med diabetes. For første gang følte jeg det var helt naturlig å være på et offentlig sted og sette insulin uten at noen løftet et blikk, og måle blodsukkeret uten at det brakte opp en standard samtale om diabetes. Jeg savner opplegget allerede, og jeg er takknemlig og glad for at jeg fikk muligheten til å møte likesinnede. Opplegget var også tilpasset de pårørende; vi snakket blant annet om forskjellen mellom å være pårørende til en med diabetes og det å ha diabetes selv. Vi fikk også tenke over hvordan det føles å være den andre i denne situasjonen.
Erfaringsutveksling
Området rundt Thorbjørnrud hotell, hvor vi hadde forskjellige uteaktiviteter som gjorde oss i ungdiabetes bedre kjent med hverandre. Veldig flott natur!
Etter en slik helg sitter jeg igjen med en følelse av å ikke være alene. Andre unge mennesker sliter med det samme som meg, og vi fant mange felles hverdagslige problemstillinger. Dette ga oss muligheten til å gi hverandre tips om hvordan vi kan gjøre blodsukkeret bedre og skape en mer stabil hverdag med vår diabetes. Man fikk også se forskjellene mellom oss – noen bryr seg mer om kosthold enn andre, andre har flere rutiner etc. Og i løpet av helgen har jeg lært at
slik erfaringsutveksling er gull verdt.
En kjenner sin egen kropp best
Mannen min Tor ved inngangen/hoveddøra til Thorbjørnrud hotell.
Jeg er ikke pårørende selv, det er ingen i min nærmeste omgangskrets som har diabetes type 1. Derfor var det fint og lærerikt å høre om andres erfaringer og meninger om sykdommen. I min familie er det mange med helsefaglig bakgrunn, så jeg har blitt godt opplært i hvordan man best kan takle diabetes, ofte på teoretisk nivå. Men som jeg har blitt fortalt før og igjen har fått bekreftet denne helgen; en person med diabetes er sin egen lege. Alle er forskjellige, og man kjenner sin egen kropp best. Og – myten om at en person med diabetes ikke kan spise sukker fikk jeg en gang for alle avvist av noen andre enn meg selv.
Man kan leve på sjokoladekake resten av livet
En av helgens forelesninger ble holdt av en fastlege som selv har diabetes type 1. Legen poengterte at en person med diabetes godt kan leve på sjokoladekake for resten av livet, så lenge personen setter riktige mengder insulin. Det er få som tror meg når jeg sier det selv, så det var godt å høre det fra en ekspert. Jeg sier absolutt ikke at det er anbefalt, men det er mulig. Hjelpemidlene man har tilgang på i dag er veldig annerledes enn de man kjente til for 20-30 år siden. Tidligere regulerte man sykdommen i større eller mindre grad med kosthold. I dag er ikke det nødvendig i like stor grad, ettersom vi har bedre og mer effektive behandlingshjelpemidler. Det er ikke spesielt gøy å forsvare seg hver gang man unner seg noe søtt, så dette er noe jeg skulle ønske flere visste om.
Alt i alt er jeg strålende fornøyd med denne helgen, og jeg anbefaler Diabetesweekend til alle unge personer med diabetes på det sterkeste! Man knytter mange nye vennskap, får gode råd og masse motivasjon. Dette var i hvertfall mitt tilfelle, og jeg ser mye lysere på min fremtid med diabetes.
Vi fikk servert en fire-retters middag begge dagene. Mat fra egen gård og grønnsakshage – fantastisk godt! Og alle deltagerne unnet seg rabarbra-desserten også 🙂
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.