Himmelen er ikke alltid like blå – Da jeg fikk diabetes del #2
Som jeg nevnte i forrige innlegg, har jeg på bare kort tid hatt en ganske bumpy road som “ny diabetiker”. Nå, et knapt halvt år etter, er jeg på vei – men på langt nær i mål.
Himmelen er ikke alltid like blå og hverdagen ikke alltid like enkel. Jeg skal glatt innrømme at jeg av og til lurer om den “olympiske ilden/gnisten” min har slukka, men samtidig er jeg for sta til å gi meg.
Vanskelig å bli forstått
Jeg har slitt med en lege som ikke forstår (eventuelt ikke vil forstå), som jeg ikke føler jeg får den hjelpen og bistanden jeg trenger fra. Jeg fikk nesten alle de vanligste bivirkningene av medisinene mine, jeg sleit med synet, ble svimmel og kvalm, og fikk veldig, veldig vondt i magen. På toppen av det hele hadde jeg alle tankene som surret (og fortsatt til dels surrer) i hodet mitt rundt alt sammen.
Som jeg nevnte i forrige innlegg skulle jeg til diasykepleier i slutten av august for å få litt veiledning og kanskje få til et samarbeid med fastlegen angående behandling.
Feilmelding fra lege
Jeg har i ettertid av første legetimen min (hvor jeg ble plassert rett på medisiner), via en telefon til diabetessykepleier funnet ut at medisinene SKAL trappes opp over tid, og man skal ikke begynne rett på 3 tabletter om dagen. Det gjør ofte at man blir skikkelig dårlig i magen. Jeg har gjennom flere legebesøk gjennom våren og sommeren forsøkt å overbevise legen min at jeg ikke tåler disse medisinene, da det ikke er normalt å gå på do 6-8 ganger om dagen – og i slutten av juni fikk jeg endelig gjennomslag for å bli henvist til diabetesteamet på sykehuset mitt. Jeg fikk også byttet medisin til en kombinasjonsmedisin, men siden denne også inneholder like mye som medisinene jeg allerede gikk på, har jeg fått samme bivirkningene igjen. Derfor ser jeg nå veldig frem til å komme meg til diasykepleieren og få litt råd, tips og veiledning!
Aksepten kom gradvis
Ettersom dagene gikk og metforminen begynte å kicke skikkelig inn og jeg klarte å stikke meg selv i fingrene for å måle blodsukkeret mitt uten å tenke “dette var no dritt”. Etter å ha hatt mange lange samtaler med samboer og familie og fått all verdens støtte, begynte ting å letne litt. Jeg skal ikke nå påstå at det er skyfri himmel enda, men ting er lettere å forholde seg til fordi jeg har fått så mye støtte fra de rundt meg. Ting er også lettere fordi jeg har brukt mye tid på å lese meg opp på både sykdom, behandling, muligheter og hvilke rettigheter man har.
Det er fortsatt rart
Jeg kan enda ikke si høyt at “Jeg har diabetes” uten å kjenne at det er ekkelt, rart, kjipt og litt vanskelig, men ettersom jeg stadig lærer hva jeg “kan” og “ikke kan” (kanskje mer bør / ikke bør) spise, hvordan forskjellige situasjoner innvirker på meg osv, så blir det enklere. Det at jeg har funnet støtte i noen litt mer perifere venner som har hatt diabetes i flere år har absolutt hjulpet, det og. Ting er litt greiere når man kan spørre noen som kanskje har vært gjennom det samme selv, istedenfor å måtte lese seg til ting på internett.
Har begynt en reise
I forhold til mange andre har jeg bare så vidt begynt min reise mot et godt liv med blodsukkeret under kontroll, men jeg har ingen tvil om at jeg skal klare det. Jeg trenger tid, antageligvis en del hjelp, og fortsatt motivasjon for å faktisk unngå alle de senskadene man kan få som følge av diabetes.
Du har kanskje spurt deg allerede en gang eller to om hvorfor jeg ikke bare skifter fastlege? Årsakene er enkle; det er ikke veldig mange andre ledige fastleger der jeg bor, og samtidig har jeg et lite håp om at ting blir litt bedre når jeg kanskje får litt hjelp og oppbacking fra diabetesteamet.
Dette innlegget er del 2 av en serie på flere artikler om «Å få diabetes». Følg med på Facebook for å lese siste del av serien.
Les de andre delene av André sin historie her:
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
