Å leve med diabetes og spiseforstyrrelse

Å leve med diabetes og spiseforstyrrelse

Susanne Førde
Susanne er en jente på 22 år. Hun har diabetes type 1 og har levd med dette siden hun var 8 år. Her på Lev med diabetes skriver hun om hvordan det er å ha diabetes og spiseforstyrrelse. Hun er i dag frisk og jobber innen helsevesenet.
Publisert første gang: 23.08.13 | Sist redigert: 01.01.19
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon

Jeg skal nå fortelle litt om meg og «partneren» min, diabetes. Vi har holdt sammen siden 14. januar 1999, og skal nok holde sammen livet ut.

Annonse

Jeg var 8 år da jeg ble presentert for dette som skulle endre og påvirke livet mitt noe så endeløst mye i årene som kom. Stemmer. Jeg snakker om Diabetes Mellitus type 1.

Må tilpasse seg

Grunnen til at jeg kaller det «partneren» min, er fordi det å ha diabetes innebære at du må tilpasse og legge tilrette livet ditt etter sykdommen. Noe man ofte også må, når man går inn i et forhold. Eneste forskjellen, er at du sjelden får noe positivt tilbake ved å ha diabetes.

Jeg skal ikke fortelle generelt så mye om det å ha diabetes, men jeg skal fortelle om hva det gjorde med meg, når «partneren» min tok for mye plass og krevde for mye.

LES OGSÅ: Diabetes og spiseforstyrrelser

Mistet pappa

7 måneder før jeg fikk diabetes, døde pappaen min av kreft. Det gjorde at det ble for mye, også for de voksne i familien. De så sykdommen. Den var de veldig opptatt av. De så aldri den lille jenta på 9 år som bar på alt dette inni seg…

Annonse

Fokuset på sykdommen ble litt for stort. Jeg er oppvokst i en liten bygd, med store deler av slekta rundt meg. Alle visste at jeg hadde fått diabetes. Hver gang jeg traff noen på bygda og i selskaper følte jeg at alle skulle passe på hva jeg spiste, hvor mye jeg spiste og til hvilke tider jeg skulle spise.

Det samme fokuset hadde diabetes-teamet mitt på sykehuset. Det var selvfølgelig oppgaven deres å passe på, men jeg følte de glemte den lille jenta oppe i det hele.

LES OGSÅ: Sammenhengen mellom spiseforstyrrelser og diabetes

Strengt kosthold

Jeg hadde en ustabil HbA1c, men de ikke fant ut av hvorfor. Jeg hadde strenge kostholdsregler å følge. I selskaper fikk jeg spise enten 3 biter godteri eller 5 chipsflak, et bittelite kakestykke og et glass med brus uten sukker. Mamma skrev i flere år opp hva jeg spiste og hvor mye (her snakker vi detaljer ned til minste gram), blodsukker og insulinmengde.

Til tross for streng kontroll, så var fortsatt Hb1Ac ‘en min ustabil. Den eneste forklaringen de kom frem til var at jeg spiste ting når ingen så. Det var ingen tenkte tanken at den var ustabil fordi jeg ikke hadde det bra!

Folk rundt meg spurte om kosthold og kommenterte uansett hva jeg spiste. De hengte seg opp i vekt og aktivitetsnivået mitt. Da jeg allerede var et mobbeoffer, fikk jeg høre i tidlig alder hvor tykk og stygg jeg var. For meg toppet dette kransekaka!

LES OGSÅ: Diabetes og spiseforstyrrelser: En farlig kombinasjon

Straffet meg selv

Sakte, men sikkert tok kommentarer og snakk fra de rundt meg over tankene mine. Jeg begynte straffe meg selv med å spise snop og chips. Jeg tilbragte mye tid i skogkanten, der ingen så meg. Tok med snop og chips, spiste og spiste, kastet opp mye og mer til.

For hver bit jeg spiste, kjentes det som å få et piskeslag på ryggen. Hvis ingen var hjemme, kunne jeg tømme skapene for chips, kaker osv. Jeg spiste og spiste, til jeg lå på gulvet og skrek av smerte. Jeg ble avhengig av å «straffe» meg selv med å spise snop.

Til slutt mistet jeg kontrollen, og vekten gikk opp. Da begynte jeg å reduserte på insulinen for å få vekten ned igjen. Sprøytet inn mye mindre enn det jeg skulle ha. Da jeg fikk pumpe, manipulerte jeg den slik at det så ut som om jeg fikk insulin.

10 lange år

Da jeg fikk diabetes, fikk jeg høre at vektoppgang var en konsekvens av insulinen, noe som aldri gikk ut av tankene mine. Slik som dette holdt det på til jeg kom på kanten av stupet. Det gikk 10 år uten at noen reagerte. Jeg gikk selv til legen med et krav om hjelp.

Etter 10 år fikk jeg endelig en diagnose. Uspesifisert spiseforstyrrelse. De mest nærliggende spiseforstyrrelsene er insulin-purging ( når man slutter å ta insulin for å gå ned i vekt) og Bulemia nervosa,

Det tok meg tre år å få bukt med problemene. Jeg slet mye i ettertid med overvekt, og det var heller ikke lett å få et normalt og sunt forhold til hva jeg puttet i munnen min. Fortsatt fokuserte mange rundt meg hva jeg skulle spise og ikke spise. I ren protest og som en straff til meg selv, gjorde jeg det motsatte. Det gjorde at det var vanskelig å bli kvitt de kiloene jeg først hadde fått.

Bruker egne erfaringer

Jeg vil og fortelle at jeg er nå kommet meg ut av spiseforstyrrelsene. Jeg har det helt fantastisk som heltidsstudent i Oslo! 🙂 Jeg jobber selv innen helsevesenet, og nøler ikke med å trekke frem mine erfaringer til hjelp for pasienten.

Jeg valgte å fortelle dette av to grunner; Til dere som sliter med diabetes og spiseforstyrrelser, dere er ikke alene!

Til dere som har kontakt med en som har diabetes, enten som nabo, forelder, helsepersonell, søsken, tante/onkel, besteforeldre osv… Ikke glem å se personen bak diabetesen. Ikke fokuser så mye på sykdommen at du ikke ser hvordan personen bak har det! For å klare å ha en stabil HbA1c, så må personen ha det bra. Det er vanskelig å få et stabilt blodsukker med følelser ute av kontroll!

HUSK; Det finnes ikke noe fasitsvar over hvordan leve godt med diabetes, det er noe som er forskjellig i fra person til person. Ingen reagerer likt på insulin, aktivitet, stress, sukker og alt annet som påvirker blodsukkeret.

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
Registrer for nyhetsbrev
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: